Det er urovekkende å se hvordan noen av landets største virksomheter kommuniserer i krisetider. På tide med en statusoppdatering og løfte sosiale medier-ansvarlig inn i kriserommet.

I fredstid er sosiale medier og egne kanaler godt inkludert i arbeidsmetodikken til de fleste store virksomheter. Men hva når uforutsette hendelser plutselig skjer? Hendelser som forekommer utenom kommunikasjonsstrategien og som ikke er en del av planverket? Vips, så er vi tilbake til 1996.

Mange norske virksomheter trener og forbereder seg godt på uforutsette hendelser som arbeidsulykke, sinte kunder, korrupte ledere eller utro ansatte. Ofte hentes ekstern hjelp inn for å bistå i disse forberedelsene og øvelsene.

Noe av det vi ser urovekkende ofte er at kommunikasjonsarbeidet settes ti og tjue år tilbake i tid når den krisen rammer virksomheten. Det arbeides med pressemeldinger og inviteres til pressekonferanse, og kommunikasjonsavdelingen inntar en passiv rolle som sentralbord for pågående journalister.

Sosiale medier-ansvarlig hentes tilfeldig inn, fremfor å benyttes som verdifull ressurs i kriserommet.

Det er på tide å løfte krisekommunikasjonen inn i nåtid. Til en tid hvor vi tar i bruk sosiale medier fremfor fysiske møter, egne kanaler fremfor pressemelding, livestreaming fremfor pressekonferanse. Vi står overfor et paradigmeskifte i all kommunikasjon, og teknologien bidrar til usikkerhet for hvordan vi skal kommunisere de neste årene. Men usikkerheten for fremtiden forsvarer ikke at vi skal være bakpå i nåtid.

Å ikke inkludere SOME-ansvarlig i strategisk kriseledelse, kan være ensbetydende med å miste kontrollen over kommunikasjonen.

I 2016 forventer forbrukeren å få svar like raskt som spørsmålene stilles, og disse forventningene tar vi selvsagt med oss når krisen eller uforutsette hendelser oppstår. Vi vil vite hva som skjer, hvorfor det skjer og hvordan det skjedde. Og helst vil vi vite det samtidig som det skjer.

Mediene har skjønt dette. De store mediehusene utstyrer alle medarbeidere med mulighet for liverapportering direkte fra egen mobiltelefon, nettopp for å kunne levere det akutte informasjonsbehovet når hendelsene skjer.

Her har mange norske virksomheter uforløste muligheter. Istedenfor å la mediene være de første som direkte rapporterer fra hendelsen, kan virksomheten gjøre det selv. Med riktige forberedelser i fredstid og med mandat fra strategisk ledelse til å snakke direkte med omverdenen, kan virksomheten selv ta regi og eie budskapet, og på den måten sikre at informasjonen som kommer ut er i tråd med sin strategi og sine verdier.

Men, det fordrer intern tillit og forberedelser. For å levere på informasjonsforventningene som stilles i dag, må virksomhetene være bevisst:

  • Hvilket mandat har sosiale medier-ansvarlig til å kommunisere i kritiske situasjoner?

  • Hvor godt kjenner vedkommende til virksomhetens strategi, visjon og verdier?

  • Hvor godt forberedt er virksomheten til å håndtere en krise anno 2016?

Kommunikasjon i krisetider krever gjennomtenkte budskap som er godt forankret i virksomhetens strategi. I tillegg blir forventingene til tempo, presise spissformulering og oppdateringer stadig høyere. Å ikke inkludere SOME-ansvarlig i strategisk kriseledelse, kan være ensbetydende med å miste kontrollen over kommunikasjonen.