Hver gang Frp inntar offerrollen i den norske samfunnsdebatten, dukker et minne fra klasserommet på ungdomsskolen opp hos meg. Som vanlig var det jenta bakerst i klassen, hun med de storkjefta brødrene og en temmelig kaotisk hjemmesituasjon, som hakka løs på meg og meningene mine på en måte læreren aldri ville ha tillatt meg å gjøre med henne. Men denne denne gangen fikk jeg nok. Jeg tok igjen både med ord og raseri på en måte klassen aldri hadde sett meg gjøre før. Da var det jeg som måtte på gangen.

Det var meg læreren snakka til og ba meg forstå at hun jenta bakerst i klassen var dårligere stilt enn meg, og at jeg som både var flinkere på skolen og hadde foreldre med utdannelse burde tåle det. Jeg skulle tåle det hver gang, mente hun.

På samme måte opptrer også norske politikere og journalister ofte overfor Frp. Det gjelder ikke samme regler for dem som for andre. Det er bare slik Frpere er.

"Du veit ikkje hva du snakkar om", sa Liv Signe Navarsete og skjelte ut en aksjonist i Lerdal. Men Navarsete fikk null sympati for sin langvarige kamp "natt og dag" for sykehuset. Folk aksepterer ikke at en statsråd fremstiller seg selv som offer. Et maktmenneske kan ikke være offer. Hvis hun da ikke kommer fra Frp.

Finansminister Siv Jensen vil stille seg på utsiden av et forlik om flyktningebudsjettet. Hun og partiet hennes vil ha makt og samtidig være offer for makten.

Svaret på hvorfor denne dobbeltkommunikasjonen er mulig for Frpere kan være å finne i samspillet mellom den norske politiske konsensuskulturen og Frps langvarige opparbeidede rolle som representanten for "den lille mann".

"Forlik" har vært et sentralt ord i norsk politikk siden 2. verdenskrig. Gjennom brede forlik om pensjon og skatt, har høyre- og venstresiden stått sammen i saker som er av en slik karakter at de er egnet til å skape splittelse i samfunnet og dermed ustabile politiske forhold.

At norske politikere har tradisjon for brede forlik, gjør Norge til et stabilt og harmonisk konsensuspreget samfunn. Frps fremvekst på 70-tallet må forstås som en protest mot denne måten å styre landet på. Frp ble et verktøy for protest mot skatter, avgifter, byråkrati og innvandring.

I en kronikk fra valgkampen 2013, skriver Siv Jensen seg inn i denne historien:

"Frps politikk er et helhetlig svar på utfordringer vi står overfor i dagens Norge, og bygger på markedsøkonomi, enkeltmenneskets rett til å være sjef i eget liv og dyp skepsis til et byråkrati som løper i veien for folk. Mange har gått opp stien Frp følger. Den norske utgaven av min favorittbok «Atlas Shrugged» av Ayn Rand har tittelen «De som beveger verden». Både Margaret Thatcher og Ronald Reagan var slike. Det var også nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman, som forklarte hvordan valgfrihet er en del av et politisk frigjøringsprosjekt. Før Friedman var det økonomen Friedrich Hayek som var opptatt av hvor galt det kan gå når politikere tror de kan planlegge seg til velstand og utvikling."

Siv Jensen ble finansminister få måneder etter at hun skrev dette.

To år senere, i kommunevalgkampen, viser hun frem sin "dype skepsis", men nå fra maktposisjon. Partiet hennes stemmer mot forliket om å ta imot 8000 syriske flyktninger og bruker valgkampen på å agitere mot den politikken de selv sitter og administrerer.

For første gang så det ut som om velgerne ikke aksepterte at Frp både ville være makthavere og offer på en gang. Frp ble valgets taper. Men forrige uke snudde det.

Meningsmålingene viser igjen fremgang for Frp, etter en uke der partiet truer med å ikke bli med på et forlik om flyktningebudsjettet, fremmet av deres egen partileder. Frp vil ikke la seg presse av "godhetstyranniet" anført av kristenfolket her i landet. Frp tar på seg offerrollen fra maktposisjon. Og det virker. Hvordan går det an?

Svaret er kanskje å finne hos Siv Jensens ideologiske ledestjerne Ayn Rand, som hun omtaler i kronikken? Rand bruker bildet av Kristus på korset for å illustrere det hun mener er galt med verden: At de sterkeste skal ofre seg for de svakeste. Hvis vi ser på Frps flyktningpolitikk viker jo ideologien logisk.

Men ser vi på hvordan Frp fremstiller seg selv, blir det inkonsekvent. For Frp mener jo at de, som styrer finanspolitikken, justispolitikken og integreringspolitkken som er de svake, mens kirken og andre som vil ta imot flyktningene, som er de sterke og som utsetter Frp for et"tyranni".

Det er som å høre grevinnen på Downton Abbey: "I am woman, Mary. I am as contrary as I choose".

Det gjelder andre regler for Frp. De er ikke ensidig skapt av Frp, men i et samspill med den norske "konsensuskulturen". En kultur som er tuftet på at noen tar på seg ansvaret og fornuften og lar hun jenta bakerst i klasserommet fortsette å kaste om seg med skjellsord og ulogiske resonnement, mens de som er oppdratt til å bite det i seg holder kjeft og sørger for stabilitet.

Men denne gangen har de andre hevet stemmene. Det snakkes om regjeringskrise. Frp kan bli kastet på gangen. Og jeg er temmelig sikker på at det ikke er Frp som kommer til å tape på det, heller.

For mest sannsynlig er det slik at flere velgere er enige med Frps politikk når det gjelder flyktningeregnskapet og at meningsmålingene reflekterer dette.

Bildene av druknede barn på Europas strender åpnet hjertene våre i valgkampen, men da regninga kom på bordet var ikke de samme hjertene fullt så åpne lenger. Det er i slike øyeblikk det blir tydelig hva som bor i de som er valgt til å lede.