Regjeringen Solbergs reunion i Nydalen er knapt ferdig kommentert før én av høstens bitre budsjettkamper dukker opp igjen. Plastposeavgiften blir likevel ikke innført som planlagt 15. mai. Først når revidert budsjett legges fram i mai, vet vi hvem av regjeringspartnerne som slipper å tape ansikt, for ikke å si; slipper å få ansiktet klistret på handleposen. I høst sto det mellom «Trineposen» og «Jensenposen», men «Ernaposen» seiler opp som en het kandidat etter at statsministeren klassifiserte poseavgiften som en av sine personlige budsjettfavoritter.    

Hun blir i så fall ikke den første norske politikeren som får posen sin påskrevet. Mange husker fortsatt Fjoseposen. Om ikke friskt i minne, så i hvert fall med et bedugget smil. Fjoseposen ble innført av Bergfrid Fjose, statsråd i Korvall-regjeringen, og en ivrig forkjemper for avholdssaken. Fjoseposen ble innført på 70-tallet da Vinmonopolet gikk fra papirposer til plastposer, og fikk navnet sitt etter at Fjose vant en knusende «NO LOGO»-seier i Stortinget. KrF ønsket ingen reklame for Vinmonopolet, dermed ble posene grå. Og det til tross for at Bergfrid Fjose var kjent som en fargerik politiker. Visstnok også med humoristisk sans. Ikke minst når det gjaldt Fjoseposen, som hun etter sigende brukte konsekvent som skopose – all den tid hun sjelden handlet på polet.

Den politiske definisjonsmakten er sterk. Vi husker bilder langt bedre enn ord. Selv kan jeg knapt tenke på Per Borten uten å se for meg sprikende staur, ta fri uten å tenke på Gro-dagen, handle i storkiosk uten å minnes Sylvia Brustad, eller høre været meldes over Hardangervidda uten se for meg konturene av praktfulle monstermaster. Intet ord har hatt så stor innvirkning på en norsk debatt som monstermastene. Vi må helt til USA der Republikanerne fikk endret klimadebatten fra å handle om «global warming» til å handle om «climate change», for å finne maken til strategisk begrepsbruk.

«Framing», kaller amerikanerne det. Definisjonsmakt kalles det her hjemme. Så vil mai vise om regjeringen Solberg klarer å balansere det fiskale nivået uten å få avgifter i både pose og drittsekk.