Katinka Sletten beskriver med rette en mediehverdag som har endret seg. Folk går ikke til forsiden lenger – de får innholdet servert i feeden. Og i denne feeden er det Meta, Google og TikTok som bestemmer hvem som ser hva, når og hvorfor.

Hun har rett i det store bildet: Bransjen kan ikke lene seg på en virkelighet som er borte. Men i forsøket på å være pragmatisk, mister hun det prinsipielle av syne.

For vi vet mer nå. Og det vi vet, er urovekkende.

Ifølge Medietilsynet er det kun 13 prosent av befolkningen som synes det er lett å vurdere hva som er sant og usant på nettet. 80 prosent av dem som kommer over falske nyheter, gjør det i sosiale medier. Samtidig svekkes innsatsen mot dette innholdet – mens det stadig blir vanskeligere å skille ekte fra fabrikert.

Og Meta har ikke akkurat hjulpet.

Bare det siste halvåret har de:

  • Startet trening av kunstig intelligens på brukernes bilder og innlegg
  • Sluttet å rapportere hvor mye desinformasjon de faktisk fjerner i Norge.
  • Kuttet dramatisk i innsatsen for å moderere falske kontoer og skadelig innhold.
  • Bevisst prioritert polarisering og oppmerksomhet fremfor fellesskap og fakta.
  • Tatt aktivt politisk stand, blant annet gjennom å støtte Trumps innsettelse økonomisk – og vært til stede på første rad mens demokratiske institusjoner undergraves.

Dette skjer samtidig som norske mediehus, ifølge ryktene i bransjen, opplever kraftig fall i trafikken fra Meta. Ikke fordi innholdet deres er dårligere – men fordi algoritmene ikke løfter det frem lenger. Mediehusene som i årevis har skapt verdi for Meta, trekkes nå stille og effektivt ut av systemet. Plattformen har fått det den trengte – og gir ikke lenger det samme tilbake.

Det handler ikke bare om hvor folk er. Det handler om hva slags samfunn vi bygger ved å støtte plattformer uten ansvar og innsyn.

At Katinka, som selv jobber med å hjelpe bedrifter å lykkes i dette systemet, konkluderer med at vi bare må tilpasse oss, er kanskje forståelig. Men det må også kunne nyanseres. Når vi vet hva som skjer, må vi tørre å stille spørsmålet: Virker det – for hvem?

Vi kommer neppe til å ta rotta på Mark Zuckerberg. Men kanskje er det ikke det som trengs heller.

Kanskje holder det å tørre å spørre: Hvordan vil vi egentlig at det digitale Norge skal se ut – om fem år?