I Kampanje har vi de siste ukene kunne lese at tech-gigantene nå tar halvparten av det norske reklamemarkedet. Knut Kristian Hauger fulgte opp dette i en kommentar. Innholdet bør få alarmklokkene til å ringe, ikke bare i mediebransjen, men også blant politikere og markedsførere som snakker varmt om bærekraft.

For mens Google og Facebook for lengst har dominert annonsestrømmene, er det verdt å spørre: Hva gir de egentlig tilbake til det norske samfunnet?

Les også: Norske annonsører med klar beskjed til tech-gigantene: - Problem at de ikke betaler skatt i Norge

De fleste inntektene fra det norske markedet kanaliseres til Irland, hvor skattesatsen i årevis har vært kunstig lav. Bare Google og Facebook sine norske avdelinger har betalt noe skatt til Norge, og det på marginale summer. Resten – de store pengene – forsvinner ut av landet og beskattes etter gunstige, forhandlede satser. I tillegg har disse selskapene brukt enorme ressurser på aggressiv skatteplanlegging – tidligere gjennom metoder som «Double Irish with a Dutch Sandwich». I dag flyttes overskudd fra Norge til lavskatteland gjennom høye internpriser og dyre lån med mer. Det er kreativt, men det gagner ikke fellesskapet.

Les også: Digitalministeren utfordret etter Kampanje-sak: - Jobber så raskt som mulig

Vi må stille spørsmålet: Hvordan kan vi forsvare å flytte så mye av den norske annonseøkonomien til skatteparadiser, mens vi samtidig snakker om samfunnsansvar, lokal verdiskaping og bærekraft?

Ja, tech-gigantene har revolusjonert hvordan vi jobber med kommunikasjon, målgrupper og effektmåling. Men hvor mange sykepleiere, lærere eller barnehageplasser finansieres egentlig av big tech i Norge? Og hvor mange eldreboliger får bestemødrene våre som følge av økt Google-omsetning?

Når en norsk håndverker unndrar skatt, kaller vi det svart arbeid. Men når milliardbeløp i annonsekroner havner utenfor norske skatterammer, kaller vi det effektiv annonsering.

Enda mer absurd blir det når norske reklamebyråer forklarer at de er opptatt av bærekraft og stolt markedsfører at de er «sertifisert for effektiv annonsering og er Google Partner» – som i praksis betyr å plassere kundens penger i skatteoptimaliserte utenlandssystemer. Det høres kanskje teknisk og profesjonelt ut, men vi vet alle hvor pengene havner.

Norske myndigheter har i årevis sagt at de jobber med internasjonale løsninger for å sikre skatt der verdiene faktisk skapes. Men det går tregt. I stedet har man valgt lettere veier – som grunnrenteskatt på laks. En ekstra byrde på norske næringer, mens utenlandske tech-giganter slipper unna.

Konsekvensene er tydelige: Norske aktører betaler sin skatt med glede og ansvar. De utenlandske sitter igjen med større overskudd, mer handlingsrom og evnen til å utvikle nye løsninger raskere. Resultatet? En ubalanse som svekker både lokal innovasjon og økonomisk bærekraft.

Som medieperson kjenner jeg best denne bransjen. Men det samme skjer i varehandelen: Amazon, Temu og andre globale aktører utarmer norsk detaljhandel. Skjev konkurranse fører til strukturell utarming.

Ingen vil forby disse selskapene. Teknologiutvikling er velkommen. Men vi må stille krav om rettferdige rammevilkår. Kanskje er det på tide å utrede en form for digital grunnrenteskatt, som kan bidra til å finansiere velferdsstaten vår – på lik linje med andre naturressurser?

For hvem skal betale for strømmen når Google snart får tilgang til inntil fem prosent av Norges totale strømproduksjon til sitt datasenter i Skien? Skal det skje på bekostning av norske husholdninger – og norske arbeidsplasser?

Jeg bare spør: Har ikke vi i bransjen besteforeldre?

Les også: Slår alarm etter nye reklametall om tech-gigantene: - Går kaldt nedover ryggen