Denne kommentaren er først publisert på Dagens Media og er gjengitt med tillatelse.

På tirsdagens generalforsamling kom dommen: Et flertall på 55 prosent av Viaplays aksjonærer nekter den tidligere administrerende direktøren Anders Jensen ansvarsfrihet, mens styret blir frikjent. Dette er ikke en forsvarstale for Anders Jensen. Hans ansvar for krisen Viaplay befinner seg i, der aksjekursen har stupt med 99 prosent, kan ikke understrekes nok. Men bør virkelig hele skylden legges på ham? Jeg synes ikke det.

I en kommentar til Dagens Media, som senere ble publisert på Linkedin, uttrykker den tidligere administrerende direktøren – som jo faktisk handler på et mandat fra styret – selvkritikk:

«Uavhengig av de mange omstendighetene, kan man ikke komme bort fra at jeg mislyktes med det jeg ønsket å oppnå med selskapet. Det er ikke noe mindre enn en stor sorg og noe jeg dypt beklager. Jeg føler at jeg sviktet både aksjonærer og ansatte.»

Les også: Tidligere Viaplay-topp tar bladet fra munnen: - Kjenner på en stor sorg

Noe lignende har ikke blitt hørt fra styret. Derfra har det faktisk vært helt stille under krisen.

Kort etter at Anders Jensen ble sparket, ble det klart at Viaplays daværende styreleder Pernille Erenbjerg forlater sin stilling med umiddelbar virkning. Årsaken som ble oppgitt var sykdom, likevel satt hun igjen i de øvrige styrene hun var med i.

Erfaringen fra Viaplay ble imidlertid raskt fjernet fra CV’en på Linkedin. Alle de andre styremedlemmene, hvorav en er den tidligere finansministeren Anders Borg, har gått under jorden.

I medierapporteringen antydes det at styret ikke har fått riktig informasjon. Dette er svært alvorlige anklager siden administrerende direktør og styret opererer under svensk lov. Hvis det stemmer, ønsker man gjerne, som Dagens Industris Henrik Ek sier, «å vite hva det er som Anders Jensen har unnlatt å fortelle.»

Som børsnotert selskap er mye informasjon åpen for hvem som helst og styret bør ha størst innsikt av alle. Medlemmene kan knapt ha blitt overrasket over antallet land Viaplay har ekspandert til, over kostnadene på rettigheter, den høye gjeldsgraden og så videre. Og selv om få kan forutse valutasvingninger, inflasjonsutviklingen og den takten rentene stiger, må det vel likevel være noe et selskap på Viaplays størrelse tar høyde for? Og som styremedlem i et selskap som er på en offensiv ekspansjonsreise, hvor det inngår å kjøpe store sportsrettigheter, må man vel også forstå viktigheten av å ha en sikkerhetsbuffer? Så hvilke fakta er det egentlig som har manglet?

Her blir styret i Viaplay svar skyldig.

En altfor optimistisk prognose fra en «fartsblind» administrerende direktør bør faktisk et profesjonelt styre kunne se gjennom. Heller ikke kan Anders Jensen ha vært den eneste involverte da det ble trykket på kjøpknappen for Premier League? Sportsdirektøren Peter Nørrelund, som skal ha hatt en avgjørende rolle ved forhandlingsbordet, har jo til og med blitt ønsket velkommen tilbake under krisen. Det er heller ikke sannsynlig at Anders Jensen var alene om å bestemme om den aggressive satsningen på innhold på minst 40 originalproduksjoner i løpet av bare ett år, eller at det skulle pløyes ned penger i den meget kostbare dramaproduksjonen «Ronja Rövardotter».

Hva er det for noen barn, tilsynelatende helt ute av stand til å ta ansvar, som har sittet i Viaplays styre? Det er faktisk ingenting annet enn patetisk. Både aksjonærer og ansatte bør kunne forvente ansvarlighet. Og samtidig som Viaplay står overfor en mulig konkurs, blir Anders Borg valgt inn i styret for det statlige LKAB (svensk gruvedriftselskap, red. anm.) Som skattebetaler lurer jeg på om valgkomiteen har levd under en stein? Det er ekstremt bemerkelsesverdig at han får denne oppgaven, i et viktig svensk infrastrukturelt selskap, før hans og resten av styrets ansvar for Viaplays kollaps er avklart. En annen ting jeg merker meg fra gårsdagens generalforsamling er at styrets honorar foreslås å forbli på de samme høye nivåene.

La oss da virkelig håpe at de nye medlemmene gjør en bedre jobb.