Forrige uke delte Frida Marie Grande (30) i E24 at hun har gått på den berømte veggen for tredje gang på kort tid. For Frida falt valget på å slutte i stillingen som byråleder og sosiale medier-rådgiver i Furore. Nå oppfordrer hun andre til å ta forholdsregler og kroppens signaler på alvor.
 
Denne historien er dessverre ikke unik. Mange blir utbrente, som fører til at folk sykmelder seg og revurderer karrierene sine. Ferske tall fra SSB viser at psykiske lidelser er en av de største årsakene til sykefravær blant nordmenn, unge som eldre. Kvinner og menn.
 
Samtidig går hashtaggen #quietquitting som en farsott på TikTok og andre sosiale medier. Det er generasjon Z som står bak, og de oppfordrer andre til å ikke yte utover det som står i stillingsbeskrivelsen. De vil jobbe for å leve, ikke motsatt.
 
Fenomenet har fått mye omtale den siste tiden, også i Norge, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Tidligere i høst var blant andre Gry Anita Langesæther, Senior Manager i Advokatfullmektig BDO Advokater, ute i TV 2 for å dele sine bekymringer rundt «quiet quitting». Her viser hun til arbeidsmiljøloven, og mener at begrepet verken er velkomment eller bør få rotfeste i et godt og vernet land som Norge. Langesæther mener også at små og mellomstore virksomheter har viktigere ting å foreta seg fremover, som strømpriser, rentehevinger og råvarer.
 
Jeg kan ikke snakke for advokatbransjen, men som leder i et lite design- og innholdsbyrå, vil jeg spørre kommunikasjonsbransjen, som lider samme skjebne: Er det ikke et paradoks at vi ønsker å tviholde på gamle rutiner og holdninger som fører til utbrenthet og sykmeldinger? Skal vi gjemme oss bak «større og viktigere» samfunnshendelser som strømpriser, eller skal vi jobbe med å finne roten til en annen utfordring som for lengst har slått rot?
 
Generasjon Z er dem som er født mellom 1996 og 2010. De er allerede i jobb eller skal straks inn på arbeidsmarkedet. Og de retter søkelyset på noe vi med sikkerhet vet skjer idag, uavhengig kjønn, alder eller bransje: Folk blir utbrente på grunn av jobb. Dette koster samfunnet vårt og bedriftene våre milliarder av norske kroner.
 
Jeg vil understreke at jeg forstår flere av Langesæthers bekymringer, blant annet om at «med quiet quitting kan det lett utvikle seg til at vi som ansatte selv definerer hva vi vil gjøre på jobben» og at i en kontrakt er det «ikke fritt frem til å gjøre minst mulig på jobben», uten en risiko for å bli oppsagt.
 
Selv har jeg høye forventninger til ansatte når det kommer til faglig kvalitet, engasjement for og tilnærming til arbeidsoppgavene, faglig stolthet og et ønske om å utvikle seg selv og bedriften.
 
Men i stedet for å avfeie eller la seg true av et høyst aktuelt fenomen som «quiet quitting» er, mener jeg det er arbeidsgiver som må skape gode rammer for den enkelte. Det handler om å gi tillit, la den ansatte utnytte sitt potensial, gi rom til hver og en, lytte og, ikke minst, la dem hente seg inn andre steder enn på jobb. Opplevelser man har på fritiden, er med på å gi energi og ideer på jobb. Det er dette jeg oppfatter er kjernen av hva «quiet quitting» egentlig handler om.
 
Jeg slår dermed et slag for å ta «quiet quitting» på alvor. La oss lytte til det de forsøker å fortelle oss for å skape en god arbeidsplass for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Alle bedrifter har ulike mål, og de fleste er enige, også såkalte «quiet quitters», om at det å yte ekstra i perioder er hensiktsmessig. Men vi må da kunne eniges om at stress og press ikke trenger å være eneste svaret på suksess. En slik holdning og måte å drive en bedrift på er i ferd med gå ut på dato, spør du meg.
 
Så med det vil jeg rette en takk til den kommende generasjonen. Dere setter et viktig tema på dagsorden, og det gjør dere med bravur. Så, kjære kommunikasjonsbransje, hvordan kan vi ønske «quiet quitting» velkommen?