For en ukes tid siden kunne vi lese nyheten i Kampanje, og senere i andre bransjemedier, om at alle ansatte over 60 år i Aller og Dagbladet var tilbydd sluttpakke. I seg selv ikke så uvanlig, og heller ikke konfliktorientert siden tilbudet er frivillig. Noe vår tillitsvalgt i Aller, Mina Helene Knudsen, også påpeker.

Det som var langt mer oppsiktsvekkende, og som jeg i det lengste håpet skulle være en uheldig uttalelse, var konsernsjef Dag Sørsdahls begrunnelse: «Fra vår side er dette god seniorpolitikk.» Uttalelsen er ikke korrigert, og vi må legge til grunn at det er slik det tenkes i toppledelsen på Hasle.

Har fått mange reaksjoner
I dagene etter nyhetssaken har jeg fått mange spørsmål fra både medlemmer, politikere og personer utenfor bransjen. Alle lurer på om dette representerer holdningene i mediehusene. Svaret mitt er at det får vi virkelig ikke håpe.

Flere i den voksne aldergruppen har også fortalt om ubehaget de opplever med stadig å få tilbud om «gavepensjon». De føler at de står i veien for ledelsens iver etter å kunne satse på noe nytt. Noe yngre og mer spennende. De føler at kompetansen og erfaringen ikke blir verdsatt, eller regnet med i fremtidsplanene.

Sluttpakkeløsninger, som den Aller og Dagbladet nå tilbyr, har en lang historie også i mediebransjen. Særlig etter finanskrisen i 2008, og de påfølgende nedbemanningsrundene i mediehusene, var dette ett av flere virkemidler som ble nyttet for å skrelle ned bemanningen. Enkelte steder var 62 år jevngodt med pensjonsalder. Ut forsvant noen som var slitne etter et langt yrkesliv, andre var ikke motivert til å være del av den digitale omveltningen, mens flere følte seg utsatt for et utidig press. Ut dørene forsvant enormt med kompetanse.

Utskiftning av arbeidskraft
NJ både sentralt og lokalt var med på å legge til rette for slike avtaler, fordi de var et av flere verktøy i en krisesituasjon mediene ikke hadde opplevd i moderne tid. Vi snakker om at opptil 1/3 av staben måtte ut enkelte steder. Mange seniorer tok derfor en for laget, slik at også yngre mennesker kunne ha en fremtid i dette fantastiske yrket.

Men nå er det ingen slik krise. Derfor kan ikke et generelt sluttilbud til alle over 60 år sees på som noe annet enn å legge til rette for utskifting av arbeidskraft.

Så er det selvsagt ikke enten eller. Etter et langt samliv kan det være tilfeller hvor et tilbud om gavepensjon er hensiktsmessig både for arbeidstaker og arbeidsgiver, men da bør det komme i stand etter tillitsfull dialog, og ikke en kollektiv oppfordring, eler skjult press som mange opplever det som.

Eller som et forlokkende tilbud noen hiver seg på, men dypt kan komme til å angre på. Vi kjenner til dem også.

Hva med samfunnsansvaret?
Mediene og vi i bransjeorganisasjonene snakker mye om samfunnsansvaret vårt, og bruker det som begrunnelse for hvorfor vi skal tilgodesees med mediestøtte, eller demokratistøtte som vi liker å kalle det. Et slike samfunnsansvar slutter ikke ved det vi publiserer, men må også vise igjen i måten vi opptrer på. Både som arbeidsgivere og parter i arbeidslivet. Legger vi ikke til rette for at de over 60 skal være en del av mediebransjen, viser vi ikke slikt samfunnsansvar.

I dag snakker alle moderne arbeidsgivere om viktigheten av mangfold. Alder virker ikke å være en del av vektingen. Å generelt stimulere til tidlig pensjonsalder, er heller ikke bærekraftig for det samfunnet vi alle ønsker å høste goder fra.

NJ håper Aller-sjefens uttalelse ikke er representativ for hvordan norske medier vurderer hva som er god seniorpolitikk. Min oppfordring er heller, sammen med ansatte og tillitsvalgte, å jobbe for løsninger som bidrar til at flere står lenger i jobbene sine. Det er å ta samfunnsansvar. NJ skal bidra, enten det er å utvikle god politikk, eller fremme tidsriktige tariffkrav.

Verdens beste yrke skal være til å leve av og med.