I september 2012 ble jeg intervjuet av Klassekampen om avisenes fremtid og jeg sa da at papiravisen er borte innen 2025.  Det ble det en del leven av i bransjen, og jeg ble kritisert for «å snakke ned bransjen». Men det jeg gjorde var ikke noe annet enn å lage en enkel trendforlengelse av den prosessen som startet opplagsmessig for avisene så tidlig som i 1994. Og selv om avisene nå melder om opplagsoppgang, så er det etter en annen sammensetning enn tidligere. Papiravisen er inne i en «long tail» som sannsynligvis tar slutt om ikke så lang tid.  Min siste prognose sier allerede i 2023.

I den siste rapporten fra Medietilsynet om mediestøtteordningene, som kom tidligere i desember 2021, pekes det blant annet på risikoen for å bli utsatt for «driftsøkonomisk sjokk». Og det relaterer seg til hvorvidt avisene klarer å bære kostnadene ved trykk og distribusjon dersom dette klapper sammen ved at store aviser distribuerer færre dager i uken.  

Løssalgsavisene – VG og Dagbladet – har allerede mer enn 50 prosent av inntektene fra digitale kilder, mens såkalt «ledende dagsaviser» har 36 prosent digital inntektsandel og mindre lokale aviser som kommer ut færre dager i uken har bare 22 prosent av inntektene fra digitale kilder. Det sier seg selv at noe må skje snart nå som digitaliseringen ytterligere har skutt fart gjennom pandemien. Kanskje blir det slik at en langt større del av dagspressen må over på mediestøtte fordi de står i fare for å forsvinne dersom de ikke klarer den digitale overgangen.

Den kan jo komme som et sjokk. Og som med pandemiens inntog må avisene da omstille seg raskt. Det var jo mang en redaksjon som ble hjemmeredaksjon i løpet av timer, så jeg tviler ikke et øyeblikk på omstillingsevnen. Men spørsmålet er jo om det er liv laga rent økonomisk å bli heldigitale kjapt.  Jeg tror at mange aviser – og spesielt de lokale mindre avisene – må nedbemanne ytterligere for å kunne leve bare digitalt.  For ikke å snakke om de nasjonale nisjeavisene som ikke har mye digitale inntekter å gå på. Abonnentene finner nok veien over til det digitale bare produktene er bra nok.

Dessuten må det en annen type omstilling til også.  Nemlig den presentasjonsmessige.  Pdf-avisen eller e-avisen er for så vidt praktisk, men den er statisk og bare et biprodukt av papiravisproduksjonen. Og nå leser folk på mobil først og kanskje på nettbrett, og da blir fortellingene helt annerledes og må tilpasses en ny fortellermetode. Der er det langt igjen for mange norske lokalaviser. Ta en titt på New York Times. Deres mobilside er glimrende. Og her på berget har de store avisene som Aftenposten og Bergens Tidende (som er mine aviser) gode mobilsider. Så varierer det noe mer utover landet, men alt i alt tror jeg de fleste avisene vil klare å kunne formidle nyheter på en god måte.  Men langlesingen, som nisjeavisene har, er det nok verre med.

Slik det ligger an nå tror jeg at jeg står ved min gamle prognose på at papiravisen er borte innen 2025, og at vi klarer sjokket over en påtvunget digital overgang, men det kan koste i redaksjonelle årsverk – og kanskje står Staten der og åpner pengesekken for en overgangsstøtte til mediene.  For det er viktigere enn noen gang med redaktørstyrte medier som kan formidle lokale nyheter.

2022 blir et spennende medieår – og vi trenger gode redaktørstyrte aviser – men ikke nødvendigvis på papir lengre.