Å følge den såkalte Line Andersen-saken har vært interessant. Altså, journalistisk interessant. En betent arbeidskonflikt mellom en av Norges mest kjente programledere og statskanalen utløser uten tvil et reelt behov for informasjon. Saken reiser også interessante spørsmål. Opptrer NRK i strid med arbeidsmiljøloven? Unnlater ledelsen å gjøre noe når profilerte medarbeidere lager et helvete for sine kolleger? Og hvorfor ender en slik arbeidskonflikt i retten, med dyre advokater på hver side av saken?

Men når dekningen, både i de ulike mediene og samlet sett, ligner på store og viktige straffesaker, bør redaktørene stoppe opp og stille seg et par andre spørsmål i tillegg.

Såkalte kontrollspørsmål.

Dekker vi dette fordi sakens konflikt og detaljer er spektakulære, og fordi Line Andersen er kjendis? Er den prinsipielt så viktig at den forsvarer sin prominente plass på forsiden, med lure klikktitler, tilhørende analyser og kommentarer? Hvilket ansvar har vi for å viderebringe detaljerte helseopplysninger fra saken, selv om selve rettssaken er offentlig?

«Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», står det i Vær Varsom-plakatens kapittel 4. Der står det også at man skal vise respekt for menneskers privatliv.

Når redaktører begrunner redaksjonelle valg knyttet til kjendiser, pekes det ofte på at kjendisen «selv har oppsøkt offentligheten». Det er riktig at Andersen både har valgt et offentlig yrke, og selv har bragt denne saken til offentligheten ved simpelthen å bringe den til retten. Og heldigvis er rettssaker i Norge åpne. Kontrollspørsmålet her er likevel om det som er offentlig, er ensbetydende med at det bør offentliggjøres. Når går rapporteringen over fra å imøtekomme den betimelige og offentlige interessen, til å tilfredsstille den mer primitive, offentlige nysgjerrigheten?

Her har ulike medier ulike vurderinger. Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen kritiserer Nettavisens for å lage overskrifter på høyst private forhold, og minner nettopp om at pressen har et selvstendig ansvar for å vurdere etikken i slik publisering. Det har også Pressens Faglige Utvalg (PFU) vært tydelig på. Aftenposten gjorde tidlig en vurdering av nyhetsverdien av saken, og la seg på en roligere linje enn Nettavisen, VG, Dagbladet, TV 2, Journalisten og Medier 24, som brukte mye plass på løpende dekning av saken. Strøm-Gundersen stilte også spørsmål ved den store oppmerksomheten saken fikk hos kollegaene.

Store, kjente kriminalsaker der det legges ned påstand om lovens strengeste straff, eller konspirasjoner som involverer landets øverste myndigheter, forsvarer som oftest et bredt medietrykk. Men Line Andersen-saken handler om Line Andersen. Om konflikter på jobben. Om møter som har gått skeis, om påstått utskjelling, om mellomledere som kneler under krysspress. Dette skjer på de fleste arbeidsplasser av en viss størrelse, hver uke. Det er selvsagt både interessante arbeidsrettslige spørsmål og mye læring i å følge en slik sak på nært hold. Men det trenger ikke å bety at saken skal dekkes minutt for minutt for hele det norske folk, bare fordi hovedpersonen leder store tv-sendinger.

Den ansvarlige lederen for Line Andersen-saken i VG, Rampelys-sjef Marcus Husby, forklarte til vår podkast Tut & Mediekjør i forrige uke at det faktum at Line Andersens viste åpenhet i forkant av rettssaken (blant annet gjennom et portrettintervju med Dagens Næringsliv), var med i VGs vurdering da de stilte inn nivået på dekningen. «Hadde ikke hun gjort det, så hadde det kanskje vært en annen tilnærming til ting», reflekterte han. Mon det.

Det kan være riktig at Line Andersens portrettintervju bidro til en legitimering av et mer personlig preg på dekningen fra rettsaken. Det kan være at både journalister og publikum opplevde hennes eget bidrag som en aksept for søkelyset fra media. Det kan være at dersom hun ikke hadde stilt opp i forkant, så ville mediene kollektivt tonet ned dekningen. Og at kommentatorer i riksavisene ikke hadde gitt oss så mange analyser av Andersen som menneske, kollega, programleder og kvinne. Og det kan være at overskriftene i VG og Dagbladet hadde fått en annen farge. Men la oss si det slik, vi er ikke overbevist.

Vi mener det ikke er riktig å dekke arbeidsrettssaker på samme måte som store straffesaker. Nå skjer heller ikke det ofte. De fleste arbeidsrettssaker er ganske enkelt ikke interessante nok for mediene, selv om de er prinsipielt viktige. Men med en kjent person involvert, endrer dette seg. Det er forståelig, men er det riktig? At mange nok klikker på en sak, er ikke dermed sagt at man dekker et informasjonsbehov. En godt lest sak er ikke nødvendigvis et resultat av en godt begrunnet redaksjonell avgjørelse.

Vi trenger nok ingen dypere analyse for å hevde at klikkene som disse sakene genererer primært handler om spenningen knyttet til innsikten i en kjendissak – en kjendiskonflikt. Hvordan er Line Andersen egentlig, mellom hver gang vi ser henne smile på TV, liksom? Det er neppe drevet av et sug etter å få vite hvor grensene går for arbeidsgivers styringsrett.

For dersom denne saken utløser så mange interessante og prinsipielle spørsmål om ledelse, styringsrett og arbeidsmiljø, så kan vi kanskje forvente flere saker om dette fremover. Det er nok stoff å ta av fra virkeligheten. Men må det enda en kjendis til før det skal blir saker av slikt? Da håper vi i så fall kontrollspørsmålene får like prominent plass i redaksjonene, som dekningen av Line Andersens temperament og personlighet har fått i denne saken.

Svein Tore Bergestuen er podkaster og kommunikasjonsrådgiver, med bakgrunn som journalist, programleder og redaktør. Eva Sannum er podkaster og kommunikasjonsrådgiver, med bakgrunn som allmenhetens representant i Pressens Faglige utvalg. Bergestuen jobbet en liten periode med Line Andersen i P4 tidlig på 2000-tallet.