Med ujevne mellomrom reises spørsmål om bevistema og -byrde i saker der noen mener seg utsatt for seksualforbrytelser. Nå sist er spørsmålet reist i forbindelse med det såkalte «#metoo»-fenomenet i sosiale medier, i kjølvannet av at en rekke kvinnelige skuespillere har stått frem og fortalt om angivelige seksuelle overgrep som de har blitt utsatt for av den kjente Hollywood-produsenten Harvey Weinstein.

Det har reist en viktig debatt om alle former for uønsket seksuell oppmerksomhet – fra uønskede tilnærmelser til straffbare seksuelle krenkelser – som mange kvinner har opplevd og opplever fra menn. I sosiale medier har dette blant annet resultert i at mange kvinner, under emneknaggen #metoo, har uttrykt at de også har opplevd slikt. I fleste tilfeller gjøres dette uten at de aktuelle mennene identifiseres, men ikke i alle.  

I tilfeller der de anklagede mennene identifiseres i slike offentlige meldinger, utsetter den som publiserer anklagen seg for et potensielt rettslig ansvar. Dette ble blant annet tatt opp i et nyhetsinnslag i NRK i formiddag, der jeg ble intervjuet om denne siden av tematikken. Nedenfor skal jeg utdype og forklare dette nærmere.

Å anklage noen for å ha begått et straffbart forhold – ikke minst i form av voldtekt eller andre seksualforbrytelser – er en grov beskyldning. Dersom beskyldningen fremsettes i en tiltalebeslutning fra påtalemyndigheten, må påtalemyndigheten (som i straffesaker ellers) bevise utover enhver rimelig tvil at vedkommende faktisk har begått den aktuelle forbrytelsen. Oppfylles ikke denne bevisbyrden, blir den tiltale frifunnet. Dette følger av den alminnelige uskyldspresumsjonen, som er grunnleggende i vår strafferett, og som er forankret både i Grunnloven § 96 og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6.

Om slike beskyldninger fremsettes av en annen person, for eksempel den som påstår seg utsatt for seksuelle krenkelser, har den som utsettes for beskyldningen også et vern. Er beskyldningen sann, må gjerningspersonen som klar hovedregel tåle at beskyldningen fremsettes, også offentlig. Hvis beskyldningen derimot er usann, begås åpenbart urett mot den beskyldte. Den som får en slik beskyldning rettet mot seg, har derfor adgang til å reise injuriesøksmål mot den som har fremmet beskyldningen. Reglene om injurier (eller ærekrenkelser, som det også kalles), finnes i skadeerstatningsloven § 3-6a. Rettslig vern mot urettmessige beskyldninger er dessuten beskyttet av Grunnloven § 102 og av EMK artikkel 8 – omdømmevernet regnes som en integrert del av personvernet. Staten plikter derfor å ha regler som den i skadeerstatningsloven § 3-6 a.

Den som saksøker noen for å ha fremmet ærekrenkende beskyldninger mot seg, har selvfølgelig bevisbyrden for at den saksøkte faktisk har ytret en slik beskyldning. Men når det først er på det rene, er det den som har fremmet beskyldningen som må føre bevis for og begrunne hvorfor fremsettelse av beskyldningen var berettiget – først og fremst ved å bevise at det var faktisk grunnlag for den. Ettersom en injuriesak dreier seg om sivilrettslig ansvar, kreves det imidlertid, i motsetning til i en straffesak, bare sannsynlighetsovervekt for at beskyldningen skal anses som bevist. At det er den som fremmer beskyldningen som har bevisbyrden for dens innhold, er også et utslag av uskyldspresumsjonen. Uten en slik regel, ville folk kunne beskylde andre for hva som helst, og dermed tvinge den beskyldte til å bevise sin uskyld i et etterfølgende injuriesøksmål. I verste fall kunne en slik rettstilstand blant annet utnyttes til utpressing.

Når det er sagt, har likevel både domstolene og senere lovgiver i Norge, gitt (typisk) kvinner som anmelder seksualforbrytelser og/eller betror seg til noen relevante personer om dette, en særlig og utvidet beskyttelse mot slike etterfølgende injuriesøksmål.

I 2001 frifant Høyesterett en kvinne i et slikt søksmål, selv om hun ikke kunne sannsynliggjøre voldtekt (Rt 2001 s 1720, for dem som har abonnement på lovdata.no – andre kan lese sammendrag på Høyesteretts nettsider). Begrunnelsen var blant annet at hun selv trodde at hun var blitt voldtatt, og at hun ikke hadde fortalt om det til en videre krets av personer enn politiet og noen personer i sin nærmeste krets som det var naturlig å snakke med i en slik situasjon. Den ytringsfriheten måtte hun innrømmes for å kunne anmelde og bearbeide hva hun hadde opplevd som voldtekt.

En nyere bestemmelse i straffeloven § 320 (som ikke gjaldt for den nevnte saken), lovfester i dag tilsvarende særregler:

Den som beskylder noen for å ha overtrådt bestemmelser i dette kapitlet kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter skadeserstatningsloven § 3-6 a dersom beskyldningene er fremsatt

a) i en anmeldelse, eller 

b)  av den som hevder å være fornærmet i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.

Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.

Disse reglene utvider dermed (typisk) kvinners ytringsfrihet i forbindelse med anklager om voldtekt eller andre seksualforbrytelser, på bekostning av den anklagedes omdømmevern – og denne utvidede ytringsfriheten går nok så langt man kan gå, uten å krenke den anklagedes rettigheter etter EMK artikkel 8.

Men regelen snur altså ikke bevisbyrden for beskyldningens sannhet, ved å kreve at den beskyldte skal bevise at han ikke begikk voldtekt. Det kan man ikke gjøre i en rettstat.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen Uhuru til Jon Wessel-Aas.