Denne kommentaren ble først publisert på Bernt Olufsens blogg «I media» under tittelen På den ene siden.

På mitt kjøkkenbord ligger dagens utgave av Aftenposten med et prangende bilde av Sylvi Listhaug på førstesiden. «Strammer inn mer enn hun integrerer», lyder tittelen. Er det en lederartikkel eller kanskje en kommentar? Nei, det er visst en nyhetsartikkel.

For Aftenpostens journalister er det åpenbart ingen sammenheng mellom innstramming og integrering. Tilsynelatende ikke for resten av norsk presse heller.

Denne uken har ensidigheten i norske mediers dekning av Listhaugs famøse Sverige-tur overrasket meg. Nesten ingen journalister eller kommentatorer stiller kritiske spørsmål til politikere som er forferdet over hennes PR-stunt.

Ja, du skal være temmelig blåøyd for ikke å se at Rinkeby-besøket var en regissert del av Listhaugs valgkamp. Det var kanskje også forståelig at hennes svenske statsrådkollega avlyste møtet. Eller at noen i utenrikstjenesten fant Listhaugs stunt så udiplomatisk at de delte sin mening med svenske kolleger.

Likevel har jeg problemer med å forstå norsk presses enøyde blikk på hendelsen. Hos meg fremkaller denne episoden assosiasjoner til de amerikanske medienes manglende evne til å lytte til stemmene i folkedypet, og forstå bevegelsene som førte til valget av Donald Trump.

I stedet for det motsatte, kan ensidig mediedekning snarere bidra til å øke polariseringen som ser ut til å bre om seg i vårt samfunn.

Det kan jo hende at Listhaug tjener på sitt besøk i Rinkeby, på tross av kommentatorenes fordømmende vurderinger og kritikk mot Erna for manglende utvist lederskap. Godt assistert av Jonas, da, selvfølgelig.

Det kan også hende at vi har noe å lære av feilgrep og positive resultater som preger integreringspolitikken i Sverige og Danmark. Men sist NRK forsøkte å trenge innenfor portene til Rinkeby utløste det massiv kritikk fra kommentatorer som spiller stigmatiseringskortet.

For min egen del har jeg aldri stemt verken på Listhaug eller hennes Fremskrittsparti. Jeg tenker heller ikke gjøre det i høst. Hva jeg likevel etterlyser er profesjonaliteten i den journalistiske tilnærmingen til Listhaug som politisk fenomen.

Under de årlige Mediedager i Bergen presenterer professor Frank Aarebrot mediefolkets storting, slik det ville sett ut om bare journalister og redaktører hadde stemmerett i Norge. Her er det knapt noen folkevalgt representant for Fremskrittspartiet. SV, Rødt og MDG er derimot sterkere representert enn i virkeligheten.

For min egen del har jeg aldri stemt verken på Listhaug eller hennes Fremskrittsparti. Jeg tenker heller ikke gjøre det i høst. Hva jeg likevel etterlyser er profesjonaliteten i den journalistiske tilnærmingen til Listhaug som politisk fenomen.

Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein, mente denne uka at Norge ikke trenger flere blå mediestemmer. Hun siktet nok til Helge Lurås’ etablering av innvandringskritiske «Resett» denne høsten. Fra før har vi dessuten det hun karakteriserer som «blåbrune» Document.no. Samtidig viste hun til at i Stortingets presselosje er det flertall av journalister som stemmer Høyre og Arbeiderpartiet. Og at det tross alt er medlemmene her som er de viktigste premissleverandørene til norsk debatt. Dette er feil. Nyheter om politikk og viktige samfunnsspørsmål kommer i dag fra langt flere kilder enn tidligere, samtidig som færre journalister oppsøker Stortinget.

Jeg tilhører dem som mener at utviklingen av kommentarjournalistikken er et riktig svar på noen av medienes utfordringer i den digitale transformasjonen, med kjappe nyheter i strie strømmer. Men det forutsetter at vi dyrker mangfoldet av stemmer, ikke bare hva som anses å være «innafor» det politisk korrekte.

I dag sitter mange av kommentatorene ved sitt leirbål i Spikersuppa og er skjønt enige i fordømmelsen av Listhaug og analyserer forviklingene som hun angivelig har skapt på borgerlig side.  En avstikker for å lytte til debatten i Trondheim eller Tromsø anses kanskje som noe eksotisk.

Jeg er redd svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse kan bidra til økt polarisering i samfunnet vårt. Polariseringen handler ikke bare om høyre kontra venstre. Også om by og land. Om folk flest og de som vet bedre.