Nylig ble det kjent at totalt 51 personer er involvert i en av norgeshistoriens største overgrepssaker. Politiets operasjon «Dark Room» har avdekket en rekke, grove overgrep mot barn helt ned i spedbarnsalder. Da NRK Dagsnytt omtalte saken i sine sendinger på P2 nylig, ble NRK anklaget for at de beskrev overgrepene for detaljert. Rektor Trond Blindheim ved Høyskolen Kristiania i Oslo sa det slik til Kampanje:

- Vi kan ikke ha nyheter som traumatiserer barn.

Les mer: Vil ha aldersgrense på nyheter - rystes av detaljer om overgrep

Traumer er definert som skadelig påvirkning, og i denne sammenheng forstått som grunn til  engstelse. I forbindelse med NRKs dekning av «Dark rooom» bør vi derfor se nærmere på hvordan nyheter påvirker oss eller gjør  oss engstelige. For nyheter er jo selve hjørnesteinen i norske medier. Og utviklingen av radio, TV og internett følger denne tradisjonen. Når nyheter er så viktig for mediene, er det på en måte selvsagt at dette baserer seg på en generell nyhetsinteresse blant folk flest, Det sies ofte at dagsavisene tradisjonelt har vært «alle nyheters mor». Dette er et uttrykk som hentet fra undersøkelser som viser at den opprinnelige kilden for de fleste nyhetene er avisene.

Men uansett hvordan vi ser på det – nyheter betraktes som viktige, også for den vanlige mann og kvinne. Og denne nyhetsinteressen gjør at oppmerksomheten mot aviser – både på papir og på internett – sammen med nyhetssendingene i etermediene, er svært sterk.

For de nyhetsområdene mediene presenterer, er folk er opptatt av. I en slik sammenheng har de såkalte hendelsesnyhetene stor plass. Disse er dramatiske og de samme nyhetene som har mest å fortelle leserne/lytterne/seerne. En del av nyhetene er fortsatt det vi kan kalle prosessuelle – politikk og økonominyheter er sjelden overraskelser. Her kommer nyhetene som oftest som en følge av hva som har hendt tidligere. Det er ikke dermed sagt at slike nyheter ikke har evnen til å engste folk, men jeg tror det er langt mer engstelse knyttet til nyheter om kriminalitet, ulykker, terror og krig.

Selvsagt kan en velge å beskrive nyheter om krig eller krigstilstander som prosessuelle nyheter også, men karakteren av konfliktene er som oftest slik at det ender med voldsbruk og drepte og skadde mennesker. Slike hendelser gjør inntrykk på alle, men i særlig grad gjør de inntrykk på personer som i utgangspunktet er engstelig i forhold til utviklingen.

Man har i dag lett tilgang til krigs- og terrorinnslag som bare for 10-15 år siden hadde vært uhørt å presentere for publikum.

Det er også slik med denne typen nyheter, at de ofte inngir en følelse av utilstrekkelighet. Hadde slike dramaer og konflikter funnet sted på en hjemlig arena, hadde ikke voldsbruk vært en like naturlig følge som andre steder i verden. Men følelsen av utilstrekkelighet kan også ha sammenheng med at slike nyheter kommer langveis fra – fra steder der mange føler at de ikke har noen innflytelse på hva som skjer eller at de fullt ut kan forstå det som skjer.

I tillegg er det kommet inn et nytt forhold i nyhetsformidlingen – nemlig dramatiseringen av nyhetene. Det er særlig TV som har ansvaret for denne utviklingen, godt assistert av internett. Man har i dag lett tilgang til krigs- og terrorinnslag som bare for 10-15 år siden hadde vært uhørt å presentere for publikum. I tillegg kommer medienes bruk av amatøropptak der det er liten redaksjonell innflytelse for å godtgjøre hva som egentlig skjer og hvilke premisser det skjer på. Det at innslag blir til uten redaksjonell kontroll forsterkes av at de naturlige sensurelementene ikke slår inn når disse innslagene skal vises for publikum. Dermed forsterkes dramatiske nyheter betydelig og skaper en grobunn for engstelse.

Mitt materiale fra tidligere nasjonale undersøkelser i henholdsvis 2004 og 2013 blant publikum, viser at 40 prosent i stor eller noen grad er bekymret over hva som kan skje med seg. 13 prosent svarer i stor grad og 27 prosent svarer i noen grad. Dette er et høyt tall og burde bekymre mange. Og hva skyldes denne bekymringen hos publikum?

I tillegg viser materialet  at kvinner er mer bekymret enn menn. De mest betydelige sammenhengene finner vi i forhold til utdanning. Blant personer med grunnskoleutdanning er hele 50 prosent bekymret, mens blant folk med universitetsutdannelse er denne andelen sunket til 32 prosent.

Sammenhengene i forhold til bakgrunnsmaterialet er kanskje ikke så overraskende, men det er like fullt svært mange som føler bekymring for hva som kan skje med dem, og en del av denne bekymringen kan ha sammenheng med nyhetsformidlingen.

Jeg har i mitt materiale også tatt for meg norske pressefolks syn på  nyheter og virkningen av nyheter i en nasjonal sammenheng. Materialet mitt går i retning av at hos denne gruppen har de dramatiske nyhetene  like høy og høyere oppslutning enn blant folk flest, selv om det ikke er slik at det er alle journalister som løper etter brannbilen og politibilen. Men selv om pressefolk flest også har et fokus på andre nyhetstyper, brukes mediene aktivt til å fremheve de dramatiske nyhetene. Denne dramaturgien er med på å forsterke disse nyhetene overfor publikum.

Steinar Larssen er Cand. polit, cand.philol, master i spesialpedagogikk.