Kjære Elisabeth Skarsbø Moen.
Du beskylder meg for å være «likegyldig» til bildet av napalm-jenta fra Vietnam-krigen. Hvor i all verden har du det fra? Jeg har aldri skrevet at jeg er likegyldig og om jeg var det hadde jeg vel neppe skrevet en kronikk om saken. Jeg bruker ordet «likegyldig» ett sted i kronikken:
«I mellomtiden tror jeg de [altså Facebook] spiser lunsjen sin i ro og mak, relativt likegyldige til hvor mange ganger Erna, Gunnar og Espen Egil i Oslo poster det samme bildet.»
Du spør retorisk hva journalistikken skal med likegyldige folk. Jeg for min del får lyst til å spørre tilbake hva kommunikasjonsrådgiverbransjen skal med folk som ikke kan lese.
Jeg har erfaring med de tekniske og praktiske utfordringene ved massemoderering av innhold, og prøvde å synliggjøre den siden av saken på en litt folkelig og forenklet måte, slik at ikke-teknologer som deg skulle ane omrisset av utfordringene.
Og jeg understreker, før du velger å misforstå det siste: Jeg mener ikke at man skal unnlate å gjøre noe, selv om det er utfordrende. Jeg bare sier at det er utfordrende. Og prøvde å forklare hvorfor. Jeg prøver videre:
Om jeg vil skryte av Sally Manns fotografier på Facebook, skal jeg kunne gjengi hennes bilder da? Hvordan skal det avgjøres? Og hvordan skal det praktisk løses? Hva med Munchs «Pubertet»? Hvor går skillet? Hva er kunst? Hva har nyhetsverdi?
Slike avgjørelser er vanskelige å ta, selv for Espen Egil Hansen og hans like. I VG diskuterer vi ofte slike avgjørelser, det gjorde vi vel når du var her også?
Hvor mange bilder publiserer Aftenposten hver dag? Hvor mange publiserer vi her i VG? Selv våre høyst oppegående redaksjonelle medarbeidere glipper tidvis på den typen avgjørelser, selv i så liten publiseringsskala.
Hvordan tenker du at Facebook skal kunne ta unike og gode avgjørelser enten via algoritmer eller i form av beskjeder til et enormt moderator-korps (med folk som definitivt ikke har Espen Egils erfaring) - på de millionene av innholdselementer som publiseres hver dag?
Igjen: Jeg er ikke likegyldig. Men jeg syns det er fryktelig vanskelig å se hvordan de skal få dette til. Og jeg syns man bør lete etter andre løsninger enn at Espen Egil Hansen eller Erna Solberg skal måtte rope opp hver gang vi ønsker å vise frem et nytt bilde.
Og om du gidder å ta deg bryet med å lese til bunns i kommentaren min, så ser du at jeg (som en av få) kommer med noen linjer om hva som kan være bidrag til en slags løsning: at verifiserte mediebedrifter gis en annen type sensur og dermed er med på å klassifisere hva som er innafor og ikke. Og det tror jeg Facebook allerede har et sted på blokka.
Nå er jeg spent på å høre ditt forslag til praktisk og gjennomførbar løsning, Elisabeth Skarsbø Moen!
Kommentér