Facebooks algoritmer er neppe endret for å gjøre unntak for nakne barn som løper fra napalmbomber, men brevet fra Facebooks daglige leder Sheryl Sandberg til statsminister Erna Solberg forplikter: «Vi har tenkt å gjøre det bedre. Vi er forpliktet til å lytte til samfunnet vårt og dets utvikling».

Det var et dristig og følelsesladet oppgjør av Espen Egil Hansen. Han turte til og med å vise følelsene sine på video. Vel vitende om at det er slikt som går vitalt.

Han turte å synliggjøre hvor forsvinnende lite makt en avisredaktør i et tradisjonelt mediehus har i den digitale verden. Samtidig gjorde han det enhver som har litt makt skal gjøre: Han brukte den så langt den rekker og han tok i bruk Facebooks egne mekanismer for å maksimere den.

Det er nettopp det vakre i saken.

Saken ble massivt spredt og engasjerte de rette menneskene helt opp til statsministeren.

Og det virket.

Det manglet ikke på latterliggjørere og deres følgere.

Aftenpostens grep ble omtalt som kleint av Facebooks største ironikere. En teknolog i VG erklærte sin forståelse for Facebook siden det var så vanskelig å kode en tillatelse av bildet og dessuten var hun «likegyldig» (hva journalistikken skal med likegyldige folk lurer jeg på, men det er et tema for en annen kronikk) og da Facebook endelig ga etter, fastslo en haug med eksperter at det ikke betød noen verdens ting. Det var et engangstilfelle.

 

GammeldagsAlt dette er tull og bygger på en gammeldags forståelse av hva et selskap som Facebook er. For det første har alle selskap et samfunnsansvar. Om de velger å ta det, er noe annet.

For det andre – og viktigst i dette tilfelle – er at Facebook er skapt av oss. Brukerne. Derfor opplever vi også at vi har en rett til å mene noe om hvordan Facebook skal opptre. Vi er ikke passive forbrukere (consumers) vi er produserende forbrukere, profesjonelle forbrukere eller «prosumers» som er den engelske termen.

Før het det at pressefriheten tilhørte den som eide en trykkpresse. I dag tilhører publiseringsfriheten alle. Medienes hierarkiske én-til-mange-kommunikasjon er erstattet av en mange-til-mange-kommunikasjon. Mediene har blitt demokratisert.

Facebook er skapt av oss. Brukerne. Derfor opplever vi også at vi har en rett til å mene noe om hvordan Facebook skal opptre.

Makt hoper seg opp
Det vil si. Et kort øyeblikk virket det i alle fall slik. Makt har en egen evne til å hope seg opp på få hender når motmakten ikke er sterk nok. I den nye digitale medieverden er de som knekte kodene først (bokstavelig talt), som ble vinnerne. Og vinnerne, for eksempel Facebook og Google tok alt.

Facebook er i dag ikke et uttrykk for en demokratisering av mediene, men snarere det motsatte. Mark Zuckerberg har blitt verdens mektigste redaktør. Makt korrumperer. Spådommen om at sosiale medier var det endelige verktøyet for å fordele makt, var feil. Der det finnes makt, finnes det også maktmennesker.

Hva gjør Mark?
Da kan det være lurt å se hvordan Mark Zuckerberg sjøl, opptrer. Jeg har hans poster øverst i mine oppdateringer. Han deler kanskje av og til et bilde av familien, men stort sett handler postene hans om hvordan han bygger forretningsvirksomheten sin. For eksempel i Kina. Det var ikke mye snakk om ytringsfrihet i de postene. Med andre ord opptrer han som en hvilken som helst maktperson øverst i et hierarkisk system. Det er lite som minner om demokratisering.

Nettopp derfor er det viktig at vi som bruker mediet og ønsker at det skal være noe annet, bidrar med det innholdet som mangler. Det er vår makt. Dersom vi knytter oss sammen i mektige nettverk øker vi makten vår og spredningen av ideene våre. Og akkurat som ellers i samfunnet er det de med mest akkumulert makt i den virkelige verden som også har den på Facebook. Spør Erna Solberg.

Og spør Mark. Det opprøret som ble startet av en langhåra krimforfatter fra Nordstrand, hadde en spredningskraft Facebook trolig sitter og analyserer mens du leser dette. Mark Zuckerbergs genialitet - og Facebooks suksess – var nettopp hans evne til å forstå folks sosiale adferd og omsette det i kode.

Nyhetsformidler
Et resultat av at folk bruker Facebook mer bevisst enn før, er at nettstedet i stadig større grad er i ferd med å bli en nyhetsplattform.

Dersom trenden forsterkes i retning av at Facebook blir en enda viktigere nyhetsplattform, kan Bente Sollid Storehaug få rett i sitt forslag om å snu forretningsmodellen på hodet og be Facebook betale tradisjonelle medier for innholdet deres i stedet for omvendt. For å få til det, er det mye å lære av Espen Egil Hansens oppgjør. Og det vil kreve at redaktører og tradisjonelle medier står sammen.

Styrke demokratiet
For demokratiets del, vil det være en styrke. Når tradisjonelle medier i dag legger sine viktigste artikler bak betalingsmurer, kommer de ikke allmenheten og den demokratiske debatten til gode. Undersøkelser om Brexit-debatten tyder på det. Facebooks algoritmer sørger for at vi sjelden utsettes for nye synspunkter, men forsterker de vi allerede har.

Derfor bør verdens redaktører jobbe for at av Nick Uts fotografi av napalmjenta blir utgangspunktet for en stor og viktig endring i den globale offentligheten. Verden har en tendens til å gå framover og stadig bli bedre. Det som aldri forandrer seg, er at det alltid dukker opp folk som sier at ingenting forandrer seg.

Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfateren var kollega av Espen Egil Hansen i VG i 16 år.