Lineær tv-seing taper terreng og har sine toppår bak seg. Samtidig pågår en sportsrettighetskamp uten sidestykke i norsk tv-historie. Er kampen verdt innsatsen? Er rettighetene verdt pengene? Hvor avgjørende er sport for fremtiden til tv-kanalene?

I flere år har vi blitt fortalt at lineær-tv skal dø. Selv om det ikke helt har slått til, er det ikke til å stikke under den berømte stolen at flere av de mest attraktive målgruppene ser mindre på tv. Streaming på plattformer som Netflix, HBO og Sumo, samt bruk av PVR-bokser, gjør at mange konsumerer mindre lineær-tv enn tidligere, og varelageret til tv-kanalene minker. Fra toppåret i 2009 og frem til tv-målingene ble endret i 2014, gikk nordmenns daglige tv-seing ned med 16 minutter. I tillegg til det har den gjennomsnittlige tv-seeren har i perioden 2009 – 2015 blitt fire år eldre.

For en tv-kanal er nedgangen i lineær tv-seing og overgangen til digitale plattformer en trussel for det kommersielle inntektsgrunnlaget. Reklamemekanismene på internett er ikke like egnet for å generere kommersielle visninger som de tradisjonelle broadcast-mekanismene. For å illustrere dette med et eksempel: Rundt et tv-program vil man kunne selge de samme seerne 30-40 ganger, avhengig av antallet reklamefilmer og lengden på reklamepausene. I motsetning selges de digitale seerne kun to til tre ganger gjennom pre-, mid- og post-rolls. At seerne har mindre toleranse for reklame når de er online, er en viktig driver for å skulle beholde dem på lineær tv. Som et resultat av dette kjemper norske tv-kanaler en hard kamp for å opprettholde seernivået og samtidig beholde de yngre målgruppene. Det er her sportsrettighetene kommer inn i bildet.

Sport har den fordelen at den i stor grad konsumeres live og dermed ikke er like utsatt for trenden med on-demand og opptaksseing. Den treffer også godt på tvers av alder, noe som bidrar til å gjøre den til et attraktivt produkt for en kommersiell aktør. I mange år er det kanaler som NRK og TV2 som har innehatt sportsrettighetene, og til dels MTG og Canal Plus/C More. Etter Discoverys oppkjøp av SBS har også de meldt seg på kampen. Kanalgruppen sikret seg i vinter rettighetene til OL fra 2018-2024, og startet tidlig i september Eurosport Norge, en 24-timers sportskanal.  TV 2 har på sin side kjøpt konkurrenten C More. Alt taler for en intensiv høstjakt der kampen utspinner seg rundt rettighetene til blant annet verdenscupen i nordiske grener, Premier League og Tippeligaen.

Sport har en unik evne til å samle folk foran skjermen, og det er en av de største programkategoriene vi har på norsk tv.

Spørsmål det da er naturlig å stille seg er: Hvor stort er egentlig sport på lineær-tv? Hvordan ser sportssendingenes andeler ut? Hva er de viktigste økonomiske aspektene? Og hvordan bruker tv-kanalene sport for å utvikle produktet sitt?

Hvis vi starter med størrelsen på tv-sporten, så gjør det totale antallet GRP levert de siste tre årene sportsoverføringer til den sjette største programkategorien på norsk tv. På plassene foran finner vi blant annet nyheter, underholdning og drama. Når det gjelder sportssendingenes andeler de siste fem årene, ser vi at de i gjennomsnitt leverer 21prosent andel gjennom døgnet og hele 31 prosent på dagtid. Andre tv-programmer snitter på henholdsvis åtte prosent og syv prosent. Basert på dette kan vi si at sport evner å samle større grupper mennesker enn hva andre programmer gjør. Idrettens evne til å samle nordmenn rundt tv-apparatene er også er tydelig når vi ser på listen over tv-overføringer med høyest seertall. Tall fra 2010 og frem til i dag viser at sportsoverføringer innehar 18 av de 20 øverste plassene på listen.

Vi ser at sport på tv gir høye seertall som igjen har positiv innvirkning på reklamesalget. Det som imidlertid er et vel så viktig økonomisk element som seertall er økt abonnementsalg på betalingsløsninger. Det være seg ekstra kanaler eller digitale plattformer. TV 2 leverer Premier League gjennom både TV 2 Sumo og kanalen TV 2 Sport Premium. Til tross for at TV 2 Sport Premium er en betalingskanal, fikk den en seerandel på 10,4 prosent da Premier League åpnet andre lørdagen i august. Det gjorde kanalen til markedets nest største denne dagen, kun slått av NRK1.  

Andre eksempler på at rettighetshavere har brukt sportsrettigheter som brekkstang for å øke antallet abonnenter er samme TV 2 som brukte OL for å få flere brukere på Sumo. Så har vi Discovery Networks som bruker EM-fotballen for å øke bruken av sin streamingtjeneste Dplay. I tillegg til den direkte verdien av reklame- og abonnementsalg, skal vi ikke undervurdere branding effekten sportsrettigheter kan ha for en TV-kanal og den potensielt positive innvirkningen på merkevaren.

Én ting kan vi si med stor sikkerhet: Lineær tv-seing har sine toppår bak seg. Vi trenger ikke å se lenger enn til personer født etter 1990 for å se en klar trend med lavere antall daglige seerminutter enn eldre målgrupper. Kanalene må som et resultat tenke nytt og/eller annerledes for å opprettholde seertallene og sikre at de fortsetter å være attraktive for annonsørene. Konkurransen fra utlandet blir også tøffere. Serier og filmer fra andre nasjoner blir mer tilgjengelig og lettere å få tak i, og går på bekostning av tid brukt på norske kanaler. Kan sportsrettigheter være en redning? Mulig det. Sport har en unik evne til å samle folk foran skjermen, og det er en av de største programkategoriene vi har på norsk tv. Sport er et produkt mange nordmenn er villige til å betale ekstra for, og digitale plattformer gjør at kanalene kan sikre et enda bredere sportstilbud.

Den økte satsningen på sport er godt nytt for oss som elsker alt som har med idrett å gjøre, men kanskje dårlig nytt for de som ikke gjør det. Trøsten får være at vi har et rikt kanaltilbud i Norge i 2015, at sportssatsningen foreløpig ikke har gått på bekostning av programbudsjettene i norske kanalhus og at sekundærkanalene gjør en god jobb med å rendyrke konsepter for enhver smak. Om det skulle bli for ille, får man i verste fall gå inn på TV 2 Sumo, Dplay, NRK TV eller TV3 Play for å se noen gamle episoder av et program eller serie man er glad i. Konklusjonen er uansett at sport neppe kommer til å forsvinne fra tv-skjermen med det første og det kommer heller til å bli mer av det og seerne kommer til å slutte seg til sendingene.