Norsk media fortsetter veien fra print til nett. På veien tilpasses organisasjonene nye inntektsstrukturer. Norsk journalistlag (NJ) har varslet at vi må være forberedt på redusert redaksjonell kvalitet, som følge av overgangen fra fast ansatte til økt bruk av frilansere i blant annet Egmont-, Aller- og Amedia-konsernene. Utspillet er som forventet av en fagorganisasjon, men spørsmålet er om NJ-bekymringer først og fremst er knyttet til journalistenes inntektsmessig forutsigbarhet og ikke til det redaksjonelle produktet som mediehusene levere til sine lesere. Min internasjonale erfaring fra bruk av frilansere i en rekke ulike fagområder, tilsier at vi ikke har noe å frykte, snarere tvert i mot. I selskaper og bransjer som har gått over til økt bruk av frilansere, viser det seg at virksomhetene får tilgang på betydelig mer kompetanse.  Det gir et bedre produkt, samtidig som inntektene til dyktige medarbeiderne øker markant.

La meg understreke at jeg har stor respekt for viktigheten av inntektsmessig forutsigbarhet for enkeltindividet. Det er likevel behov for å nyansere NJs svartmaling av situasjonen. NJs perspektiv på frilanstilværelsen kan være basert på historiske erfaringer. Mange av Akersgatas mest erfarne og skarpe penner, startet som frilansere - frilansere som var prisgitt de gamle redaksjonssjefenes innfall, lynne og kanskje litt ustabile dagsform. I et begrenset marked satt disse institusjonene i et maktsentrum og kunne utnytte frilanserne til aviseiernes fordel. Resultatet var mye usikkerhet og krevende inntektssituasjoner for frilanserne.

I den tilbakelagte analoge tidsalderen, var det vanskelig å måle verdien av hver enkelt artikkel eller innslag. I dag er sammenhengen betydelig mer transparent, og den nye arbeidshverdagen innebærer en helt annen maktfordeling mellom virksomheten og frilanseren. Vi har allerede i mange år opplevd at journalister blir egne merkevarer. Merkevarer som gir merverdi for mediene, målt i økt antall klikk og annonseeksponeringer. Denne merverdi gjør at mange journalistene allerede i flere år har valgt frilanskontrakter, for å hente ut større verdi av egen innsats.

På vår egen markedsplass for frilansere, nettbaserte Upwork.com, ser vi at markedskreftene gir seg utslag i økt verdidifferensiering av arbeidet. De frilanserne som har spesialkompetanse og leverer konsistente, gode resultater til sine oppdragsgivere, henter ut en betydelig merverdi. Andre er mer utsatte for større konkurranse og tilhørende prispress. Denne utviklingen vil vi også se i mediene fremover.

De fleste journalister har et spesialfelt, som de behersker ekstra godt. I dagens organisering, så krever medienes dekningsområde at alle i redaksjonen bidrar til å lage sakene som skal på. For de fleste journalister så domineres nå arbeidsdagen av disse andre sakene. Over tid betyr dette en forringelse av spesialkompetansen til den enkelte. Denne trenden er blitt ytterligere forsterket etter hvert som nedbemanningen i redaksjonene har medført økte leveransekrav på de fast ansatte journalistene.

I den nye arbeidshverdagen vil det være rom for betydelig spesialisering – hvor hver enkelt journalist får mulighet til å bli ledende – nasjonalt og kanskje til og med internasjonalt - på sitt spesialfelt. Journalisten står ikke lengre på gangen og venter på redaksjonssjefen beslutning. I det digitale landskapet kan journalisten tilby sin kompetanse til alle medier i hele landet, og selv velge hvem som skal få publisere sine artikler. Resultatet av denne spesialiseringen kommer alle til gode. Leserne får et bedre produkt og med det, bedre innsikt. Redaksjonene og mediene fremstår mer kompetente, og får der i gjennom en produktfordel som kan tas ut i blant annet høyere priser. Sist, men ikke minst, journalistene blir stadig bedre, og forsterker sin konkurransefortrinn innenfor sitt spesialområde.

Hva er så nedsiden av den nye arbeidshverdagen? Hva vil kunne bli ofret på den nye frilansøkonomiens alter? Et hvert sted hvor markedskreftene får større spillerom, er det fare for at solidariteten blir mindre fremtredende. Det betyr at for de som ikke klarer å hevde seg i konkurransen om å være den ledende spesialisten på et område, så vil markedsmulighetene bli redusert. Det betyr ikke at de vil stå uten oppgaver. Selv i den digitale hverdagen, så er det en rekker jobber som fortsatt krever fysisk tilstedeværelse – og her vil den lokale frilansjournalisten ha sin styrke, med et unikt kildenett og lokal innsikt. 

En annen utfordring med den nye arbeidshverdagen vil kunne være mindre læring. Den ensomme frilanstilværelsen, uten en organisasjon rundt seg, kan medføre redusert redaksjonell utvikling for den enkelte. Innenfor andre bransjer, hvor den nye arbeidshverdagen er utbredt, ser vi at det dannes nye organisasjoner, hvor de fremste frilanserne utvikler egne foretak og byråer med nye medarbeidere, for å dekke opp etterspørselen etter sine tjenester. Slike spesialistnettverk er ikke noe nytt i mediebransjen heller hvor NTB og ANB har sine spesialområder hvor de leverer det samme stoffet til flere medier samtidig. I en overgangsperiode vil det imidlertid være viktig at nye frilanserjournalister passer på å utvikle et selvstendig, faglig nettverk.

Arbeidsmarkedet i en rekke bransjer er i ferd med å endre seg totalt. 54 millioner amerikanere (34 prosent av arbeidsstyrken) jobber i dag frilans i en eller annen form. Milleniumgenerasjonen sier de vil ha mer fleksibilitet og frihet enn det tidligere generasjoner har prioritert. I årene fremover er det stor sannsynlighet for at mange bedrifter må endre sin struktur og organisasjonsform - ikke bare fordi eierne vil - men fordi talentene krever det. 

Kjetil J. Olsen er leder av Upwork en nettbasert markedsplass for frilansere.