I én uke har jeg gått og fordøyet inntrykkene fra MIPTV, sparket i småstein og grunnet litt. Jeg har naturlig nok også fordøyd rosévinen og en altfor dårlig stekt entrécôte, men som tv-slave og med et uforbeholdent kjærlighetsforhold til tv-mediet, som seer og profesjonell, har en liten bekymring vokst seg frem etter dagene på rivieraen.

For, kanaler og kreatører har i årtier reist til Cannes med håp om å finne det neste store. Kanalene ønsker å finne programmet som gjør seere til statistikk, som gjør rekorder til historie. Kreatørene håper det er de som sitter på gullet, råvaren som skal sikre fremtiden og nye suksesser.

Så er det jo et ufravikelig faktum at mye har skjedd med den internasjonale tv-industrien siden MIPTVs oppstart i 1964. Mangfoldet blomstrer for hver dag, diversifiseringen er enorm og nye distributører og plattformer utfordrer det kjente og forutsigbare. Nøkkelordet er digital. Og det er i det ordet jeg finner min bekymring.

YouTube var på mange måter pioneren som for alvor begynte å skape bølger i sjøblikk og pent vær. Her hjemme begynte kanalene å snakke om digitalt tilleggsmateriale og la ut klipp og «dette så du ikke i programmet» på egne nettsider. Så kom Sumo og Dplay og TV3 play og NRKs fortreffelige digitale spiller.

Samtidig, som et piratskip i Adenbukta, kom HBO og Netflix, og om ikke truet seerne til nye seervaner, så i alle fall bevisstgjorde både seerne og kanalene på at tv-seing fra og med i går, kan være noe helt annet enn hva det var i for i går.

Norge har i lang tid vært et teknologisk foregangsland med investeringsvilje og villige first movers. Dette reflekteres i mine øyne, i vår bransje og heldigvis, igjennom våre fire tv-mediehus. Norske tv-kanaler jobber forbilledlig med sitt digitale tilbud, sine digitale løsninger og sin digitale fremtid. Som bransjemann er det inspirerende å observere hvilke ressurser som legges til grunn for å ruste opp for fremtiden, hvor jeg som seer blir min egen kanalsjef.

Du må lese bak på coveret til mange drittfilmer før du finner én du vil leie.

Så hvorfor denne bekymringen? Jo, fordi jeg etter årets MIPTV sitter med en følelse av at flere kanaler og la meg påpeke, i særdeles ikke bare, eller nødvendigvis, de norske aktørene, er i ferd med å hoppe over nåtiden. Jeg sitter med en følelse av at de i beste Michael J. Fox-stil, flytter seg i tid, og at man allerede er tre-fire-fem år frem i tid. Prisverdig på mange måter. Men hva med her og nå? Det er det som bekymrer meg. Litt.

For etter å ha sett programinnhold bli presentert i de dyreste pakker, og med en huge cash prize, på et titalls messestands i Cannes, er det langt mellom de programmene som i det hele tatt nærmer seg kategorien «Det Neste Store».

Gulost er gulost. Neida. Det er ikke det. Og innhold er ikke innhold. Men godt innhold er godt innhold. Og godt innhold er god tv, og god tv engasjerer seerne.

I år har «Anno», «Kampen om tungtvannet», «Frikjent», «71 grader nord», «Neste sommer» og «Luksusfellen» skaffet mange og attraktive seere til de norske kanalene. Det er godt innhold – gode historier pakket inn i gode rammer av utrolig dyktige tv-arbeidere i produksjonsselskaper og tv-kanaler. Dette ser vi på, og dette vil vi ha mer av.

I motsetning til platebransjen, som paralyserte i mange år så at egen bransje seilte sin egen sjø, før de fant ut av strømmetjenestenes muligheter og inntektsgrunnlag, håper jeg at tv-bransjen og våre norske kanaler evner å holde fokus på å underholde med gode historier og godt innhold her og nå. Parallelt med digitalt fremtidsfokus.Det er fortsatt mange ufortalte historier. Ekte. Og gode.

Samtidig er utvalget underholdningsprogrammer enormt. Det er som om en gammel Video Nova var på størrelse med USAs Library of Congress. Du må lese bak på coveret til mange drittfilmer før du finner én du vil leie. De beste filmene var ofte utleid på Video Nova. Det er de ikke på dekoderen. Om de bare finnes der. Her og nå.