I forrige uke var det Tromsø kommune. Uka før var det AtB. De blir garantert ikke de siste som klumser det til når de gjør det som «alle» prøver på for tiden: Å implementere KI.

Det er noe fascinerende ved å kunne følge KIs fallgruver i sanntid. De er så åpenbare, men samtidig så lette å falle i. Akkurat nå sitter det garantert en del folk rundt i landet og halvsvetter. For husket vi å dobbeltsjekke den påstanden som ChatGPT formulerte så fint? Eller den kildelisten i det anbudet? Og hva med illustrasjonene vi kjøpte til internkommunikasjonskampanjen. Det var jo kjekt å betale halve prisen av det det har kostet før – men burde vi ha opplyst om at tegningene er KI-generert?

Kunstig intelligens er en pågående teknologisk revolusjon. Som vi sannsynligvis ikke skjønner rekkevidden av – selv de mest teknologioptimistiske eller -pessimistiske av oss. Knapt noen tør vel påstå at de sitter med svarene på hvordan vi som mennesker, i systemer og samfunn laget av og for mennesker, skal forholde oss til KIs inntog?

Det var mange som var ute med pekefingeren og ristet på hodet av AtBs ferske reklamekampanje. De synlige fingeravtrykkene som KI-verktøyene hadde etterlatt i det kreative uttrykket, satte sinnene i kok for både designere, illustratører og andre.

Støvet hadde ikke lagt seg før varselklokkene ringte fra rådhuset i Tromsø. Forskere er sitert på bøker de aldri har skrevet. Som kilder for å underbygge et kommunalt forslag til ny skolestruktur. KI-blemmen ble plutselig noe som svekket troverdigheten i en demokratisk prosess. Det er nesten til å le av, hvis det samtidig ikke var så tragisk.

At et reklamebyrå i 2025 benytter KI i utviklingen av en kampanje, er omtrent like oppsiktsvekkende som å fortelle at bedrifter bruker datamaskiner. Men det forutsetter at KI-teknologi brukes som et verktøy for å forsterke menneskelig kreativitet – ikke for å erstatte den.

Digitaliseringsministeren gjør rett i å pushe offentlige virksomheter til å ta i bruk KI. Hvis de ikke gjør det, blir de hengende (enda mer) etter.

Gevinstene er åpenbare. KI-teknologien gir oss muligheter til å jobbe smartere, raskere og mer effektivt. Men kanskje nettopp fordi verktøyene er blitt så avanserte, teknologien så god og tilgangen så lett – så kreves det mer av oss. Det kan være lett å glemme at selv om KI hjelper oss å jobbe smartere, så kan det aldri erstatte vår egen dømmekraft. KI-tjenestene er verktøy, ikke kolleger.

Det innebærer at vi – menneskene – alltid må å ta det endelige ansvaret for å sørge for kvalitet, kreativitet og troverdighet.

Når et produkt bærer tydelige spor av å være KI-generert, blir det en distraksjon. Litt som et håndverksobjekt i tre kan miste sin estetiske verdi når det har synlige, klossete merker etter verktøyene som ble brukt til å skape det. Eller en demokratisk prosess kan miste all troverdighet når man glemte å sjekke den velformulerte kildehenvisningen som ble tatt ut av løse lufta.

Karianne Tung oppfordrer oss til å lære av saken i Tromsø. Derfor avslutter jeg med det ChatGPT ville kalt en key takeaway, men som jeg vil kalle en påminnelse:

Husk at KI-produsert ræl, fortsatt er ræl.

Denne kommentaren ble først publisert i Adressa.