Fredag vedtok regjeringen forskriften om forbud om markedsføring av visse næringsmidler særlig rettet mot barn. Den vedtatte forskriften er bedre enn forskriftsforslaget som lå til grunn for høringsrunden. Det er derfor ryddet opp i mye.

Det har dessverre gått politisk prestisje i å ikke rydde opp i det viktigste, nemlig aldersgrensen på 18 år. At regjeringen likestiller småbarn og ungdom er en latterliggjøring av begge aldersgrupper, men skaper også store problemer for anvendelsen av regelverket.

Konsekvensen av å likestille småbarn og ungdom er at det blir svært vanskelig å ta stilling til om markedsføringstiltaket har et innhold som tilsier at det er særlig rettet mot barn (som omfatter ungdom), eller om det skal vurderes slik at markedsføringstiltaket er rettet mot den voksne befolkningen.

Virkningen av dette vil bli at aldersgrensen smitter oppover i alder, fordi et markedsføringstiltak der annonsøren bestreber seg på å nå den voksne befolkningen ofte vil ha en betydelig appell hos ungdommer. Når dette sammenstilles med bruken av «kan» i § 4 tredje ledd, er det ANFOs vurdering at det vil bli tilnærmet umulig å skille mellom markedsføringstiltak med den voksne befolkningen som målgruppe, og markedsføringstiltak som «særlig kan appellere» til eldre ungdom.

Dette kan få to forskjellige utslag. Enten at regelverket anvendes så strengt at markedsføringstiltak som er ment for den voksne befolkningen gjøres ulovlig basert på regler som er ment å beskytte barn. Eller at regelverket anvendes så slapt at barn må tåle markedsføring med betydelig appell til barn fordi det offentlige ønsker at markedsføring ment for den voksne befolkningen ikke skal rammes av regelverket. En alminnelig språklig fortolkning av forskriften tilsier at det førstnevnte alternativet er mer påregnelig enn det andre alternativet.

Likestillingen av småbarn og ungdom er det mange som har vært kritiske til, vi kan nevne Regelrådet, ESA og Justis- og beredskapsdepartementet (lovavdelingen).

Høringsinnspillet fra Justis- og beredskapsdepartementet (lovavdelingen) er særlig interessant. Inter-departementalt er det mange muligheter for departementene å kommunisere uformelt med hverandre både på embets- og politisk nivå. Offentleglova (lov om innsyn i offentlig virksomhet) har i tillegg egne regler som begrenser innsyn i formelle dokumenter mellom departementer under saksgangen. I så måte er det høyst uvanlig at et departement kritiserer et annet departement i et offentlig dokument mens saksbehandlingen pågår. At så likevel ble gjort i dette tilfellet, må antagelig være begrunnet i at lovavdelingen var bekymret for at helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre skulle ta for lett på dette. Det hadde de jo helt rett i.

Usman Ahmad Mushtaq, som er statssekretæren til Jan Christian Vestre, sier til VG:

- Det stemmer at flere organisasjoner og foreldre ønsket strengere regulering av emballasje. Vi har valgt å ikke ta dette med i denne omgang, fordi det krever en grundigere utredning.

Noen grundig vurdering av konsekvensen av å likestille småbarn og ungdom var det ikke plass til. Eller sagt på en annen måte; regjeringen hadde både tid og kunnskap til å gjøre det, men det er så mye politisk prestisje i tallet 18 at regjeringen bare presset det igjennom.

Basert på dette er forskriften så dårlig utredet at den sannsynligvis er i strid med EØS-avtalen. Vi vil jobbe for at ESA håndterer dette. Fortsettelse følger.