I Kampanje 11. Juni kunne vi lese at samfunnet sparer penger på grunn av den norske reguleringen av pengespill. Det er ikke bare lønnsomt for staten å si ifra seg skatteinntekter, men staten skal visstnok spare milliarder kroner i året på toppen av dette.

Dette er selvsagt sludder, og det er enkelt å tilbakevise. Det er derfor merkelig at media ikke ettergår informasjon man får oversendt, før man velger å gjengi bevisst villedende propaganda fra organisasjoner som har enorme økonomiske bindinger til monopolordningen og Norsk Tipping.

Det er ettertrykkelig bevist - gjentatte ganger - at samfunnet vil tjene penger på en omregulering av pengespill. Først av Rambøll i 2015, og senere av Menon Economics gjentatte ganger - sist i 2022.

I den siste rapporten ble det sannsynliggjort en inntjening på mellom 700 millioner og 2,5 milliarder i skatteinntekter alene. Og i motsetning til rapporten Actis velger å støtte seg på, er ikke disse tallene hentet ut fra en fantasiverden. Beregningene baserer seg på tall opplyst fra myndighetene i Sverige, et land som omregulerte sitt spillmarked i 2018. Nærmere fasit kommer man ikke.

Les også: Sparer opptil fem milliarder kroner i året på betting-nekt: - Færre får ødelagt livene sine

Hovedpremisset for summen Actis & co mener staten Norge sparer ved å opprettholde et spillmonopol (50 milliarder i løpet av 10 år), er at antall problemspillere i samfunnet vil øke fra dagens 0,6 prosent til 1,9 prosent hvis det innføres en lisensmodell i det norske markedet. Tallet 1,9 prosent er ikke tatt helt ut av løse luften. Man har nemlig gravd seg tilbake nesten 20 år i tid, og sett på hvor mange registrerte problemspillere som fantes i Norge før 2007, da forbudet mot fysiske spilleautomater trådte i kraft. 

Samtidig har man lagt til grunn at et fremtidig lisenssystem vil gi oss en tilsvarende situasjon som i 2007, dette helt uten å ta noen form for hensyn til markeds- eller teknologiutviklingen siden den gang. Premisset faller derfor på sin egen urimelighet. For jeg vil anta at det er bred enighet om at verden i 2024 - spesielt den delen av den som omhandler teknologi og forbruksvaner - ikke er sammenlignbar med 2007.

Den gang var iPhone et fremmedord, nordmenn leide film på DVD, røykte i bingohallene og spilte uregistrert på travhester. Legg til sannsynligheten for at norske myndigheter innvilger skattefritak for en hel, lukrativ næring, så sier det seg selv at argumentasjonen er som et korthus bygget på sandgrunn. 

En annen grov metodisk feil i rapporten er at Actis og Oslo Economics velger å konkludere med at samtlige 55.000 personer som ble registrert som såkalt «problemspillere» i 2019 (Befolkningsundersøkelse fra Universitet i Bergen) var pasienter, som hver koster samfunnet 110.000 NOK i året. Faktum er at det ikke finnes noen konsensus for kostnadsanalyse av problemspillere, og at pasientregisteret viser at det var 1.547 pasienter knyttet til spillproblematikk (hoved og\eller bitilstand) i 2019. Ikke 55.000 hardt belastede problemspillere.

Les også: - På tide å pensjonere Otto i kampen mot problemspillingen

I korthet: Rapporten burde aldri vært skrevet, og langt mindre utgitt som et bevis på at status quo er å foretrekke. Et langt mer riktig premiss ville vært faktisk empiri fra våre naboland. Realiteten er at Sverige, som ble omregulert i 2018, har hatt en nedgang i antall problemspillere. Danmark, som omregulerte allerede i 2011, har hatt stabile nivåer siden, altså ingen dramatikk.

Med andre ord har ingen av dem opplevd det marerittscenarioet som Actis forsøker å overbevise oss om at vil skje i Norge - så snart man tenker på noe annet enn monopolet. Samtidig har det blitt mer penger til fordeling. Alle fakta som foreligger, tilsier at innføring av lisenssystem for pengespill gir solid pluss i boka - ikke minus.

Så er det unektelig noe spesielt at organisasjoner som Actis forsøker å forsvare en ordning som på alle måter er dårligere enn alternativet for deres egen sak. At noen som jobber for å forebygge problemspill, ikke er innstilt på å se på ordninger som gir større muligheter for å håndtere og motvirke problemspillere.

 Kanskje er det på tide å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvem og hva jobber Actis & co egentlig for?

Les også: - Ikke skyld på Otto