Som bransjeledere har vi et ansvar som strekker seg utover lønnsomhet og kvartalsrapporter: Vi har ansvar for å forme fremtidens skapere og tenkere. Når nedskjæringer kutter gjennom rekker av talent, bør vi derfor doble vår innsats for de som blir igjen. Vi må investere i de ansatte, ikke bare økonomisk, men også emosjonelt og intellektuelt. Å gi dem verktøy for å vokse, betyr at vi styrker vår kollektive evne til å navigere gjennom usikre tider og at vi oppmuntrer en kultur av proaktivitet og personlig utvikling.

Dette gjelder alle bransjer, men i kommunikasjons- og reklamebransjen, hvor nytenkning ikke bare er en forventning, men et varemerkeløfte, er det en alvorlig feil å betrakte kompetanseutvikling som en luksus vi ikke har råd til. I stedet burde vi se det som en nødvendighet som holder oss relevante, konkurransedyktige og fremfor alt, menneskelige.

Å ignorere behovet for ny kunnskap, er å lukke øynene for virkeligheten: Kunstig intelligens og automatisering endrer spillet, nye generasjoner omskriver reglene, og markedsbudsjettene krever stadig større kreativitet. Å ikke kontinuerlig lære og tilpasse seg, er å akseptere stagnasjon. I en raskt foranderlig verden, er det en billett mot irrelevans.

Selv har jeg tatt reisen fra tvilende kreatør, til en trygg rådgiver, nettopp fordi mine ledere satset på min utvikling. Jeg har opplevd hvordan sterkt lederskap kan fostre en organisasjons motstandsdyktighet og utholdenhet. Jeg har sett hvordan oppstartsselskaper, ideelle organisasjoner og store selskaper har våget å investere under vanskelige tider - og lykkes. Derfor vil jeg fremheve et begrep jeg mener bør verdsettes like høyt som ROI, nemlig ROE – 'Return on Education'. Forskjellene er tydelige mellom de som satser på kontinuerlig utvikling og de som avstår; De førstnevnte blomstrer, mens de sistnevnte risikerer å visne bort.

Så til slutt; la oss investere i teamene våre med en tro på at hvert kurs vi tilbyr, hver mentorstund vi foreslår, og hver utviklingsmulighet vi skaper, vil gi gjenklang langt inn i fremtiden. La oss ikke undervurdere livslang læring – for det er gjennom dette engasjementet at både våre medarbeidere og våre virksomheter ikke bare overlever, men også trives.

Vår bransje, som vårt samfunn, trenger dette nå mer enn noensinne.