Hvem er det som kan holde takten uten å noen gang være i nærheten av å danse? Det riktige svaret er faren din, 99,6 prosent av politikere og ChatGPT. Finnes det andre likheter mellom disse? Definitivt kanskje. Uten å bruke pekefinger, er noen av disse absolutt best i departementet for følelsesløs kunnskapsformidling og døv forutsigbarhet. Noe som dessverre også kan sies om reklame- og PR-bransjen på dårlige dager og her feier jeg min egen dørmatte også. Apropos dårlige dager, har det ikke vært mange av dem for bransjen vår de siste årene? Så er det da ChatGPT som skal redde oss eller er dette egentlig en giftig vannmokasinslange som poserer som en livbøye? Er det på tide å stå opp for hva det vil si å være en menneskelig kreatør?

Les også: - Kommer kunstig intelligens etter byråjobbene våre nå?

Det er ingen mangel på artikler som hyller det nye AI-fenomenet, så derfor kommer dette innlegget herfra til å arte seg som totalt ubalansert i svaret på disse spørsmålene. Med det ultimate målet om å gjenskape balanse. Hvis jeg underveis oppleves som kreatørenes «unabomber», vil jeg bare oppfordre deg til å lese videre. For hva er det som kan ta kommunikasjonsfaget inn i fremtiden og samtidig ivareta arbeidsplasser?

  1. Økt kvantitet, full pupp og effektivitet via AI-teknologi
  2. Økt kvalitet, mer fingerspissfølelse og mindre trykk

Ignorer trangen til å tenke at disse to retningene kan leve i fredelig sameksistens et øyeblikk, fordi det er ikke egentlig mulig å «holde to tanker i hodet samtidig». Du vet, slik som politikere lyver og sier når de blir presset. Forskning indikerer at man hverken kan multitaske eller ha to tanker i hodet «samtidig» uten å bli forvirret, sliten eller handlingslammet*. I en verden hvor fokusert oppmerksomhet er offer for verre inflasjon enn den russiske rubelen, foreslår jeg derfor at vi nå kun fokuserer på det kvalitative.

Les også: - Det skjedde noe spektakulært da ChatGPT ble lansert

For å være redelig, må jeg ta utgangspunkt i tekstfaget, som er det nærmeste jeg har av stammetilhørighet. Jeg skal ærlig innrømme at det kan være litt irriterende, fordi alle har et forhold til tekst. Nå også vår robotvenn. Dermed er det lett å bli en vandrende installasjon av Dunning-Krüger-effekten; troen på at man behersker noe, mest i kraft av å ikke kjenne alle variablene som virkelig danner basis for faget.

Parret med pragmatisme; en holdning om at hvis det funker, er det riktig, utgjør dette en såpass eksplosiv cocktail at vi risikerer å sprenge et helt fagfelt.

Les også: - Slik skapte jeg snakkende Robot-Eldar bare ved hjelp av AI

Som en litt reaksjonær «unabomber», vil jeg derfor forsøke å detonere noen bomber tilbake.

Jeg vil med andre ord stå opp for en holdning som ikke er uvanlig for en frilanser; at hver jobb faktisk kan bli den siste. Det burde handle om inspirert arbeid fremfor det som funker. Stimulerende og utfordrende arbeid fremfor mental fast food som mest av alt skaper en narkoman appetitt på mer, uavhengig av kvalitet. For hvis publikum blir undervurdert og gaslightet lenge nok av innholdet på ... ja, for eksempel sosiale medier, er det ikke sikkert at dømmekraften noen gang vil finne veien tilbake det som har tidløs verdi. Ja, vi snakker fortsatt om kvalitet og god mental ernæring. For å underbygge poenget enda litt til: Hvorfor er det ikke noe snakk om at det veldig menneskelige humorfaget nå kommer til å tape årsverk? Kan det være fordi denne uttrykksformen er rikere eller kvalitativt bedre? Og burde vi ikke i så fall forsøke å bevege oss nærmere slike uttrykksformer?

Fra et spørsmål til det virkelig store hundretusenspørsmålet: Hva er det som danner basis for kvalitet?

For å fortsette å bygge kredibelt ethos (når fikk en robot det, forresten?) skal jeg uttale meg først og fremst på vegne av tekstforfattere. Likevel håper jeg at svaret kan ha overførbar verdi for andre fagdisipliner:

Hvis du blander underbevisst og bevisst forståelse av psykologi, sosiologi, samfunnsvitenskap, kunst, humor, dramaturgi, retorikk, poetikk, sitater, trender, timing, nyhetsbildet, kulturelle referanser, internettfenomener, markedsforståelse, selvinnsikt, prediksjoner om fremtiden, følelseslivet ditt, utdannelsen din, bransjeerfaringen din, kanal- og formatforståelse, kunnskap om kunden din, den helt unike oppveksten din, de fem vennene du henger mest med ... og kjører det noen runder i miksmasteren ... da har du grunnlaget for å gjøre en god jobb som kreatør. Ikke en tilfredsstillende, need-to-do-jobb, men en god jobb.

Les også: - Det nærmeste jeg kommer følelsen av å koble meg på internett for første gang

Og dette er lenge før vi har begynt å snakke om forvaltningen av denne kunnskapen. Da må du møte veldig tredimensjonale vesener som trenger mye mer betryggelse enn: «Ja, jeg lover at jeg skal prompte dritten ut av det her!»

Nå er denne artikkelen allerede altfor lang i henhold til forventet «attention span», men hvis du har kommet deg helt hit, er jo dette allerede en stor seier for tekstfaget! Kanskje det er mulig å dermed forvente mer av publikum, kanskje det til og med bare handler om kvalitet

(hvis ingen liker dette innlegget, kan det derimot bli en pinlig avkledning av poengene mine og sånn sett hadde det vært bedre å være en robot uten følelser)?

Fra mistanker om selvpromotering tilbake til fag: Begrepet «fag» blir en kraftig reduksjonisme hvis du skanner raskt gjennom listen overfor på nytt. Det er mye mer enn fag. Det er fag og menneskelighet, og hvis det hersker noen som helst forvirring om hvorvidt AI burde true arbeidsplasser, håper jeg at dette innlegget kan være en fersk leveranse av boller til dem det måtte angå.

Å være kreatør bør ikke reduseres til å ha tilgang til elleville mengder informasjon, prompting og kopiering av stilarter. Det burde handle om å varsomt kombinere fag og menneskelighet med unike egenskaper som bevissthet, følelser og intuisjon. Og når det kommer til effektivitet, har jeg nå brukt mindre tid på denne artikkelen enn jeg noen gang ville brukt på å forsøke å mate en robot porsjonsvis med prompts**. Det ville blitt som å mate en baby en 10-retters fine-dining-meny ved bruk av spisepinner: Mye sparring, mye søl og mye opprydning.

*Skriv en kritisk artikkel på norsk om inntoget av AI i tekst- og kreatørfaget, med anvendt forståelse av sosiologi, psykologi, samfunnsvitenskap, kunst, humor, dramaturgi, retorikk, poetikk, sitater, trender, timing, nyhetsbildet, kulturelle referanser, internettfenomener og markedsforståelse. Innbill deg også at du har minst 15 års bransjerfaring fra den norske medie- og kommunikasjonsbransjen og sett kunnskapen i kontekst med eksempler fra virkeligheten. Tonaliteten skal være sarkastisk, men ikke bitter. Humoristisk, men ikke flåsete. Seriøs, men ikke kjedelig. Forsøk også å posere som et menneske med intuisjon, følelser og temperament. Og hvis du kan strekke deg litt ekstra: Bli gjerne selvbevisst, selv om vi tross alt ikke vet om roboter noen gang kan utvikle dette trekket.

**Kilde: https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-therapeutic-perspective/202202/the-myth-multitasking