En av de mest bejublede reklamejobbene i fjor var «Behold Grünerløkka»-stuntet til Sollin Sæle. Det traff en nerve hos alle som mener at et mangfoldig bybilde, butikker med særpreg og lokale ildsjeler er med på å gjøre Oslo til en by man er villig til å ruinere seg på boligmarkedet for å bo i. Jobben fikk med seg folket, ble hyllet av media og belønnet i norske, så vel som internasjonale reklamekonkurranser. 

«Årets markedssjef» var ikke en reklamekonkurranse, sies det. Men kan vi likevel snakke litt om avstanden mellom fjorårets reklamefavoritt og vinneren av «årets markedssjef»? 

For etter pandemien er det ikke først og fremst McDonald's og Starbucks som har tatt over Grünerløkka (og resten av byen for den saks skyld). Det er de homogene, blankpolerte og forutsigbare konseptene til Askeladden som uniformerer gatene. Med de samme avstumpede navnene, samme typen typografi og samme pregløse fasadedesign, kjølhales bransje på bransje under påskudd av å forenkle og digitalisere. Med fare for å høres ut som en nostalgisk og snobbete Oslo-los, så kan jeg ikke tenke meg noe kjedeligere utvikling for byen vår. Det er kanskje ikke McDonald's, men det er «McDonald'sifisering». Hvorfor hyller vi det?

Det er fint at Askeladden har funnet en måte å annonsere på som er effektiv og lønnsom. Men er det så imponerende markedsføringsarbeid å «bare» være billigst på alt? Er det de som, ifølge vinneren selv, drømmer om «å gi mer gass og gi faen» vi skal heie frem? Burde ikke lista ligge litt høyere?

En aktør som tar så mye plass i bybildet, mener jeg også har et ansvar - og et gigantisk mulighetsrom – til å gjøre mer ut av den plassen - for byen, samfunnet og kulturen de er en del av. Det ville hjulpet Askeladden bygge enda sterkere merkevarer med enda mer impact. Kanskje er det ikke et krav for å lykkes med lønnsomhet, men det burde telle i en sånn konkurranse. Særlig når flere, både blant de nominerte og ellers, viser at det går an å ri de to hestene samtidig.

Samme uke som Askeladden ble hyllet på Grand, åpnet for eksempel sandwich-sjappa Mike’s Corner i Oslobukta til lange køer. Konseptet er en helstøpt vri på en type bodega/kiosk man finner mange steder i verden, med et unikt univers bygget av Mike selv og familien hans (og litt drahjelp fra et par kjendisvenner). Mike gasser på, men han gir ikke faen og resultatet har blitt et unikt tilskudd til Oslo, som allerede har fått en solid fanbase og sannsynligvis også vil lønne seg greit.

Som kreativt byrå ønsker vi oss markedssjefer som ved siden av alle sine andre krevende oppgaver, også prioriterer kreativitet, særpreg og hva slags verden man bidrar til. Det er de vi må heie frem og hjelpe med å lykkes! Brunch bistår gjerne, enten det er Askeladden eller andre. I mellomtiden får vi håpe at «årets rakett» Martine går helt til topps neste år.