Med en amerikansk president som fronter begrepet fake news, og med nettsider som resett.no og document.no blant de mest delte i sosiale medier, kan vi trygt si at det de siste årene har blitt vanskeligere å skille mellom politisk satire og oppriktighet. Forhåpentlig begynner vi å bli herdet mot merkelige og ulogiske politiske utspill - enten de kommer fra President Trumps Twitter-konto eller fra mer hjemlige aktører.

Likevel, selv om vi kanskje er herdet, kjenner jeg av og til pulsen øke litt av noen kommentarer og innlegg. Ett av disse var Erland Bakkes kommentar  på onsdag denne uken (opprinnelig publisert i Aftenposten), hvor han hevder at «I 2019 er det ikke lenger journalister eller politikere som setter dagsorden. Det er deg og meg og dem vi kjenner oss igjen i.» Og i samme kronikk avfeier han journalister, politikere og spesielt tankesmienes evne til å sette dagsorden.

I stedet trekker han frem influensere som de nye meningsbærerne. Ifølge Bakke er det «vel kanskje influensere som Sophie Elise, Marna Haugen, Caroline Berg Eriksen og Camilla Phil (sic) som faktisk er noen av våre ekte tankesmier.» Kronikken avsluttes med at «gi meg meningsbærende influensere som har en fjerdedel av folket i ryggen og som setter dagsorden, bevist (sic) eller ubevisst. Det bringer oss fremover.»

«Det er uhyrlig naivt å gi influensere den nye rollen som dagens tankesmier.»

Det er fint at bloggere har meninger og engasjerer seg, men engasjement alene er verken nok til å sette dagsorden eller bringe oss fremover. Husker jeg ikke feil var en av de ovennevnte bloggerne svært engasjert i noen påskeegg produsert med palmeolje for noen år siden. Hennes engasjement skapte en bråte delinger på sosiale medier, tomler opp og hyllestkommentarer i bøtter og spann, men det ønskede resultatet fra bloggerens side - at salget skulle stupe - slo ikke til. At vedkommende blogger en tid senere måtte vedstå på TV2 (God kveld Norge) at hun selv også reklamerte for produkter inneholdende palmeolje, og på toppen av det hele unnskyldte seg med at «det er ofte at palmeolje er maskert med andre ord der jeg kan noen av disse ordene men ikke alle», kan vel neppe kalles «å bringe oss fremover.» 

Poenget mitt er ikke å henge ut bloggere. Poenget er å stille et åpenbart spørsmål: Er det slik at antall følgere på Instagram, Twitter og andre sosiale medier er det som definerer hvorvidt man setter dagsorden eller kvalifiserer for jobb i en tankesmie? Etter min oppfatning er svaret nei. En million følgere på Instagram, Twitter og diverse andre sosiale medier, engasjert og rekruttert gjennom blogging om moter, livsstil, litt synsing her og der, gir deg ikke umiddelbart troverdighet, kunnskap eller kompetanse som tenketank eller seriøs meningsbærer. Det det derimot gir deg er et ypperlig ståsted og en attraktivitet overfor annonsører som gjerne vil henvende seg til følgerne dine.

Vi trenger tankesmier, vi trenger politikere og, kanskje mer enn noen gang, trenger vi journalister til å dekke områdene som faller utenfor populærholdningene og som skriver om andre ting enn elefanter på sirkus og palmeolje. Både for demokratiet, journalistenes vaktbikkjefunksjon, og tilliten til styresmaktene. Ser vi på de mest omtalte sakene i 2018, er det heller ikke disse sakene som dominerer. Der finner vi derimot omtale om valget i Sverige, Per Sandbergs Iran-affære og krigen i Syria.

Jeg tviler ikke på at influensere har gode motiver, og det er strålende at de engasjerer seg politisk - vi trenger flere politisk engasjerte mennesker. Jeg tviler derimot tidvis på faktaene de baserer seg på. Hvor nøye er de med kildekritikk, henvisninger og sitatsjekk, forhold som i dag er viktigere enn noensinne - og da nevner vi ikke engang utfordringen med den glidende overgangen mellom betalt og ikke-betalt innhold.

Det er uhyrlig naivt å gi influensere den nye rollen som dagens tankesmier. Vi risikerer at perspektiver som ikke interesserer målgruppen, bevisst eller ikke, holdes utenfor eller blir behandlet på en popularisert måte som skal engasjere mer enn å faktaformidle og stimulere til refleksjon. Journalistene er ikke styrt av lommeboka etter hva de skal skrive om og mene, de skriver om det som er viktig at både du og jeg vet om, og noen ganger er det ubehagelig, skremmende eller provoserende. La oss fortsette å løfte den rollen, ikke undergrave den. Og hvertfall ikke gi den til influensere som ikke jobber etter Vær Varsom-plakaten.

Hølje Tefre er byråleder i Dinamo