Forbrukerombudet er opptatt av at vi forbrukere skal vite det når vi blir utsatt for betalt omtale i mediene. Skjult reklame eksisterer, og jeg støtter forbrukerombudets kamp for at betalt innhold skal merkes. Men det siste utspillet, eller brevet til bloggere nå i juli, skaper mer forvirring enn godt er.

Likhet for loven er et grunnleggende prinsipp, som også støttes av ombudet. Det er dette som må være utgangspunktet for hvordan ting skal merkes i medier, herunder de såkalte «sosiale» som blogger er en del av. Om det er jeg som poster noe på min blogg, eller på min Instagram eller twitterkonto, eller om det er Aftenposten som publiserer noe i sitt publiseringssystem eller på sin Facebook-side, så skal de samme reglene gjelde. Vi har ikke en egen lov om markedsføring for medier som har tilknyttet seg PFU og Vær Varsom-plakaten.

Når ombudet viser til at «vi har en lang tradisjon for at de (pressen red.anm) holder orden i eget hus, og at redaktøren har ansvaret for at journalistene skiller mellom sponset og journalistisk innhold»  så er det for så vidt riktig, men selvjustis betyr ikke at de har andre regler. Sagt på en annen måte; dersom NRK ikke behøver å merke omtalen av Aschehougs sommerfest som sponset innhold, selv om journalisten har forsynt seg av champagnen og kanapeene forlaget byr på, så skal heller ikke en blogger måtte behøve å gjøre det.

Jeg tror ombudet har alle gode intensjoner når de ber om merking. Ønsket om at vi som forbrukere skal vite hvem som er avsender når vi leser en artikkel eller ser et tv-program fremstår som tydelig. Men vi forbrukere er ikke dummere enn at vi forstår at mange av gjestene på Skavlan er der fordi de har et produkt eller et budskap å selge. Vi forstår også at anmelderen av en bok har fått tilsendt boken gratis fra forlaget, og at «den kulørte pressen» som skriver om kjendiser på fest og arrangementer er blitt invitert av arrangørene som håper på positiv omtale. Vi forstår også at Dagbladets omtale av Norwegian Wood kan være preget av at de også er sponsor av arrangementet, men tror da ikke at all omtalen dermed er kjøpt og betalt av den grunn. At alt slikt innhold skal deklareres eller merkes som sponset blir dumt, upraktisk og faktisk feil.

Oppsummert mener jeg at bloggere, journalister, redaktører og instagrammere må følge den samme praksisen. Foreligger det et økonomisk bytteforhold, så skal det merkes som sponset eller som reklame. Dersom det ikke foreligger noe økonomisk bytteforhold, ja da får bloggere gjøre det samme som en redaktør; vurdere om det likevel er grunnlag for merking ut fra intensjonen i loven.

Forhåpentligvis vil fremtidens forfattere kunne blogge, instagramme, twitre, snappe og youtube om sin deltakelse på Aschehougs sommerfest uten å måtte merke alle innleggene sine som sponset fordi de forsynte seg av maten.