Denne kommentaren stod først på trykk i Dagens Næringsliv.

Den 22. august fremmet Helse- og Omsorgsdepartementet et lovforslag med konkrete forskriftsregler som begrenser markedsføring av usunne næringsmidler rettet mot barn og unge. Forskriften inkluderer detaljerte bestemmelser for reklame, sponsing og markedsføring i digitale kanaler. Dersom politikerne klubber dette gjennom, kan det medføre et totalforbud mot sponsing av usunne mat- og drikkeprodukter, snacks, søtsaker og ferdigmat. Høringsfristen er denne uken og allerede den 22. november. 

Sånn i utgangspunktet er det nok gode intensjoner bak dette, og det er alltid klokt å diskutere nye tankebaner rundt usunne varer med tilsetningsstoffer, ultraprosessert mat m.m., men konsekvensene må utredes. For paradoksalt nok vil et slikt særnorsk forbud ramme dem forskriften forsøker å verne om, nemlig barn og unge. Norsk idrett, frivillighet og kultur er avhengig av sponsormidler. Dette er et marked på over seks milliarder kroner som de facto gir puls til grasrota, og lovforslaget kan fort vise seg å være det siste nådestøtet for hverdagen slik vi kjenner den. 

Hva er neste offer? Skolebasaren på 17. mai? Forbud mot søppelbøtter med iskrem-logo på? Hvor går egentlig grensen? Er det greit med vafler og sjokoladekake i kiosken i håndballhallen? Skal vi bannlyse Halloween med knask eller knep? 

Av og til må man stoppe opp og forstå hvordan Norge oppfattes fra utsiden. Stikkordene som går igjen er «næringsfiendtlig», «uattraktiv» og «uforutsigbar». Eller et «mysterium», som vi ble kalt av den anerkjente publikasjonen The Economist forrige måned, i en artikkel om hvorfor Norge har den svakeste valutaen i den vestlige verden. 

Signalene fra de multinasjonale aktørene der ute er skremmende: Hvorfor i det hele tatt orke å investere i dette landet? Hvorfor ikke bare flytte midlene over til Sverige og Danmark heller der man får stabilitet og arbeidsro? Til syvende og sist handler dette om norske arbeidsplasser, ikke markedsandeler. Dette lovforslaget forsterker bare det negative inntrykket som internasjonale virksomheter sitter med og er en direkte trussel ikke bare mot næringslivet, men mot samtlige idrettsklubber, korps og kulturaktører landet over.

Godt mulig Unilever og Mars kan skifte fokuset på andre nordiske land, men hva med eksempelvis Hennig-Olsen, Sørlandschips og Hval Sjokoladefabrikk?

Det virker imidlertid som at enkelte norske politikere mangler nettopp denne forståelsen. For her sitter vi med høyest inflasjon av samtlige land i Norden, en kronekurs som har tapt seg 20 prosent mot euroen på under to år og med en skattepolitikk som i beste fall mangler forutsigbarhet, og i verste fall setter dødsstøtet for unge gründere og alle som driver med risikokapital. I tillegg kan vi få dobbelt så høy styringsrente som resten av Europa innen neste vår, dersom markedet får rett i sine dystre spådommer. 

Parallelt meldes det om sponsorflukt og konkurser på tvers av bransjene som medlemmene våre representerer. Det sier seg selv at det siste vi nå trenger er overformynderi og nye lovforslag som gjør ting vanskelig, om ikke umulig. Regnestykket går bare ikke opp. Som samfunn kan vi ikke regulere oss frem til en retning som spiller uheldig ut på sosial bærekraft. Tapet av sponsormidler vil være belemrende for inkludering, mangfold og felleskapet som nettopp sponsorene finansierer. Timingen kunne heller knapt vært verre.

2024 føles som å bo inne i en tørketrommel, der skapelsens kraft sentrifugeres i hjel av utenforstående faktorer. Vi må våkne opp og se alvoret. For dette lovforslaget vil virke mot sin hensikt og direkte forverre sentimentet der ute: Norge er ikke til å stole på.