Westerdals Reklameskole ble startet på 1960-tallet en gang av Putti Westerdal. En bestemt, men mild dame hvis teft som pedagog og erfaring som reklametegner ga bransjen et viktig vitamintilskudd der de ellers rekrutterte grafikere og leksikonselgere. Jeg hadde i 1985 gleden av å møte den da pensjonerte og beskjedne damen hos Art Direction reklamebyrå hvor jeg fikk lov å hospitere etter videregående. Hun var ikke sikker på om hun kunne anbefale meg reklamebransjen, for hun synes at det ofte kunne bli litt mye fiks-fakserier, men mente at jeg sikkert kunne prøve skolen som hun mente var i gode hender.
Tre år senere gjorde jeg akkurat det. Det gikk ganske bra for meg, ikke fordi skolen la ting i fanget på meg, men fordi fokuset på fag og bransje var rimelig tydelig. Etter hvert som profesjonaliseringen av kreative fag skjøt fart, klarte Westerdals på en eller annen måte alltid å holde nok følge – kanskje som oftest fordi individuelle lærere og gjestelærere holdt flammen levende. Skolen implementerte tekstforfatter som egen linje på slutten av 1980-tallet og kombinasjonen av AD og tekst, var nettopp formelen Bill Bernbach og hans likesinnede satte som det viktigste premisset for å frigjøre den kreative prosessen i kommersielle fag.
Til dags dato er teamstrukturen ikke spesielt utfordret som grunnfjellet i problemløsning, kanskje tvert imot. Interessant, men kanskje mest av alt frustrerende, har det vært for reklamebransjen å se at ens «egen» skole sakte men sikkert orienterte seg bort fra spesialiseringen, og beveget seg mer over på generalisering rundt «kreativitet» og «kommunikasjon» – hva nå enn det skal bety.
Tekstlinjen kunne tiltrekke seg enda flere søkere om man leflet med forfatteryrket, tv-skripting, redaksjonelt og standup. Alt vel og bra, men vi som satt på utsiden og ønsket å hente nye generasjoner, så hvordan fokus ble utvannet og at tre år med kommersiell kreativ utdannelse hadde mangler og hull. Fokuset på å jobbe idé var for liten, AD og tekst brukte så lite tid sammen og såpass sent i studiet at de ikke utviklet naturlige relasjoner, noe som igjen førte til at teamene fra skolen stort sett bestod av AD-er mens tekstforfatterne ville skrive humor, den store romanen eller stå på en scene. I seg selv fint nok og sikkert en lur markedstilpasning, men samlet i ett fag blir det for opportunt og retningsløst av en skole som pretenderer å utdanne til kommersielle fag som krever mye fordypning og øvelse, øvelse og atter øvelse.
Altfor få hele prosjekter og for mange lettvinte casevideoer preget avgangsmappene etter tre år. Så lenge skolen fortsetter å satse så bredt, er min observasjon at tiden brukes feil, og at yrkesvalg og veiledning skjer tilfeldig og uten mulighet til verdifull fordypning.
Det finnes gode lærekrefter på Westerdals som ser dette og som ønsker å gi kommersiell kommunikasjon enda mer rendyrking (tekst og AD), men skolens fokus har nok vært mer på å hente inn så mange interessante og betalende studenter som mulig, og så la dem selv vurdere hva oppi gryten de finner brukbart. Det er ingen god oppskrift på å løfte talenter opp til et konkurransemessig toppnivå.
Det uteksamineres alltid flinke folk fra Westerdals, og flinke folk klarer seg alltid bra. Men de klarer seg dårligere når de må fort ut i jobb for å betale ned på store lån og de møter arbeidslivet med mindre kompetanse enn de tror de har. Og de som ikke er flinke helt ennå, men trenger noen år på å modnes og å øve (som er det man gjør på en skole), ja de blir rett og slett borte.
Problemet for oss som trenger jevnlig tilsig av nye talenter, er at hele årskull forsvinner og at kvaliteten er unødvendig ujevn og kompetansenivået sprikende
Malcolm Gladwell har funnet ut at man trenger 10.000 timer på å bli blant de beste i en hvilken som helst disiplin, gitt at man har litt talent og mye motivasjon. Vel vitende om at 10.000 timer er noe mer enn tre år på Westerdal (skjønt, egentrening på kvelder er også medregnet) er det allikevel slik at om man fordeler disse timene utover for mange disipliner, blir man ikke spesielt god. Du forblir talentfull, men et uforløst sådan.
Problemet for oss som trenger jevnlig tilsig av nye talenter, er at hele årskull forsvinner og at kvaliteten er unødvendig ujevn og kompetansenivået sprikende. Vi er flere byråer som det siste tiåret har hentet vel så mange kreative talenter fra Norge Kreative Fagskole og deres toårige tilbud, fordi de gir langt tydeligere retning til studentene sine enn Westerdals (altså mulighet til å øve), og derfor kommer med mer konsistens og forståelse for faget.
«Jack of all trades, master of none», heter det på nynorsk. I kampen for å bli stor og veldig lønnsom ble Westerdals akkurat det. Man får regne med at finansiell rettferdighet skjer fyllest, men jeg er overbevist om at mange frustrerte eks-Westerdølere der ute kunne vært noe helt annet enn akkurat det i dag. Nok fiks-fakserier, hadde Putti sagt.
Kommentér