Denne kommentaren ble først publisert i Sturle Rasmussens eget nyhetsbrev.

140 år er litt langt tidsperspektiv å ta for seg. Hvordan har Dagsavisen klart seg de siste ti årene, etter at digitalabonnement ble den opplagte forretningsmodellen for aviser? Hvordan har de gjort det i forhold til andre og hvordan er mulighetene for å lykkes fremover?

Opplaget til alle norske aviser nådde bunnen i 2016. Siden har opplagene økt fra 2,0 til 2,5 milioner, med 27 prosent.

Les også: - Det var en gang en avis som ble til en nasjon

Dagsavisens opplag er i samme periode redusert med over 15 prosent. Dette på tross av at de har gitt opplaget kunstig åndedrett ved å innfusjonere fallerte lokalaviser. Oppturen i 2020 skyldes at Demokraten og Rogalands Avis ble innlemmet. Begge hadde et opplag rundt 4.000 i 2019.

Tidligere leder har løftet frem konkurransen i Oslo som Dagsavisens problem (i tillegg til at eieren har fått passet påskrevet). Holder den forklaringen?

Aviskonkurranse i norske storbyer ser tvert om ut til å være «tidevannet som løfter alle båter»: I Bergen har Bergensavisen har doblet opplaget siden 2015 samtidig som Bergens Tidende har vokst med 30 prosent.

Det samme skjer i Trondheim og Kristiansand. Adresseavisen og Fædrelandsvennen har også vokst rundt 30 prosent siden 2016, selv om Nidaros og KRS ser ut til å ha lykkes bedre enn Avisa Oslo.

Fædrelandsvennen var opplagsvinner siste år, med 28 prosent digital vekst og 11 prosent totalt, like etter at det kom en reell utfordrer i lokalmarkedet.

Den nye lederen i Dagsavisen ser heldigvis ut til å ville rendyrke en nasjonal posisjon, men mener likevel at «det har alltid vært krevende å drive en sånn type avis i Norge.»

De siste tiårene har tvert imot vist: Internett har ført til at det er nettopp spesialiserte nasjonale og internasjonale aviser som har det beste utgangspunktet i dagens avismarked.

I stedet for å være begrenset av papir i Oslo kan Dagsavisen ha hele venstresiden i Norge som marked, uten distribusjonskostnad.

Dét er beviselig mulig: Både internasjonalt og i Norge vokser det frem stadig nye digitale nisjeaviser (de fleste uten statsstøtte). Nationen har løftet seg, på tross av at jordbruk stadig sysselsetter færre mennesker. Klassekampen viser hva som er mulig når man rendyrker og lager et tydelig produkt. De har sluttet med å prøve å være alt for alle. Tenk hva de kan få til når de satser digitalt.

Morgenbladet som i likhet med de andre Mentor-avisene har en helt egen evne til å treffe på pressestøtte-kriteriene, er også i sterk vekst (men har ikke publisert opplagstall i siste måling).

Av de tradisjonelle meningsbærende avisene i Norge er det kun Vårt Land og Dagsavisen som ikke har vokst siden 2016.

Er det struktur eller kompetanse og kultur som avgjør om medier lykkes? Aviser har hatt en lei tendens til å skylde alt som går bra på egen fortreffelighet, og det som er vanskelig på en generell trend.

Kunne Dagsavisen i dag med annen strategi vært en stor, nasjonal nisjeavis for hele venstresiden? Et digitalt leirbål for sosialdemokrater, med podkaster, video og journalistikk fra scenen. Den ene avisen som fanger opp en ny generasjon av politisk interesserte. Er det noe utenfor veggene som har hindret dem å gjennomføre noe slikt? Er de av skjebnen dømt til å være en papiravis, som også kommer ut digitalt, som kun når ut til folk som jobber på Youngstorget spesielt, og pensjonister fra offentlig sektor i Oslo generelt?

De siste ti årene har Dagsavisen mottatt rundt 400 millioner kroner i pressestøtte. Eieren Mentor Medier har i sum mottatt en knapp milliard.

Av 396 millioner kroner i direkte pressestøtte i 2023 gikk 18 prosent, knappe 70 millioner til Mentor medier. Selv om støtten nå er redusert, mottar Dagsavisen fortsatt pressestøtte på størrelse med omsetningen til en mellomstor norsk lokalavis.

Mentor Medier og Dagsavisen finner sikkert ut av det til slutt. Spørsmålet er hvor lenge vi andre skal betale for at de prøver, og gang etter gang feiler. Og malapropos: Kun to prosent av pressestøtten i 2023 gikk til uavhengige, digitale nisjeaviser.