Amidays Jakob Skåltveit stilte nylig spørsmålet: «Hvem ender med å plukke opp regningen når det offentlige ikke vil betale det tjenestene faktisk koster?» Selv oppgir han byråene som svar. Men egentlig er det du og jeg som tar regninga.

En konsekvens av at offentlige anskaffelser i (altfor) stor grad avgjøres av byråenes timepris, er at det åpenbart går ut over leveransekvaliteten. Byråene vil innlysende nok ikke «gi det lille ekstra» når marginene i utgangspunktet er hardt presset. Dessuten innbyr denne praksisen til manipulasjon. Kunstig lave timepriser kompenseres for ved å øke antallet timer. Praksisen er dessverre like uakseptabel som den er reell.

Men samtidig er den et opplagt resultat av måten offentlige innkjøpere vekter tilbudene de får fra markedet. Som Skåltveit helt korrekt påpeker, er det dårlig butikk å selge byråtjenester til 1150,- per time. Regnestykket går ikke opp, og byråene ender med å drive ulønnsomt.

Paradoksalt nok ender også kundene med å gå tapende ut av det hele. For hva skjer egentlig når du pruter for hardt?

Det er betimelig å stille spørsmålstegn ved måten offentlige virksomheter kjøper inn rekrutteringstjenester når de skal ansette nye folk – hvilket er et interessant skue. De er verken lønnsledende, ei heller blant de mest ettertraktede arbeidsgiverne. Man skulle dermed tro det ville inspirert dem til å drive offensiv og lidenskapelig employer branding.

De kunne én gang for alle knust myten om at offentlig sektor er dørgende kjedelig. Virkelig løftet kommunalt byråkrati opp i lyset, latt det skinne som en ledestjerne blant norske arbeidsgivere og overbevist oss alle - dårlig lønn til tross - at offentlige virksomheter er mer sexy enn man skulle tro. Og at de trenger de flinkeste på dekk – til fordel for landet. Og for hver og én av oss.

Men nei.

Å rykke ut en stillingsannonse proppfull av krav og forventninger og deretter forvente at noen skal søke på jobben, er som å åpne Tinder-stevnemøtet med å ramse opp kravlista for daten og rett og slett fri der og da. Og forvente et ja.

I 2023 vet de fleste at tradisjonelle stillingsannonser sjelden fungerer spesielt godt alene. Det er arbeidstakers marked, og (de offentlige) virksomhetenes oppgave å gjøre seg lekre for de flinkeste blant oss. Først da kan de forvente at stillingsannonsene gir en viss effekt. I lys av Skåltveits kronikk, kan det virke som om offentlige virksomheter systematisk sparer seg til fant. Vi får håpe det er prute-iveren som tar kontroll, og ikke mangel på innsikt i hva slags kompetanse og tjenester de faktisk trenger for å tiltrekke seg de beste kandidatene.

For i så fall er vi virkelig ute å kjøre.

Alvorsgraden i en slik praksis kan nesten ikke overdrives. Offentlige arbeidsgivere sliter i kampen om de beste hodene. Samtidig er de pålagt å løfte kvaliteten på offentlige tjenester. Den eneste måten å løse dette på, er å få tak i de flinkeste folka.

Da er det ubegripelig at offentlige innkjøpere ser seg blind på timepriser, mens de i stedet burde fulgt med på hvem som evner å forvandle stat og kommune til rockestjerner blant norske arbeidsgivere.

I et slikt perspektiv blir gnikking og gnukking på timepriser helt latterlig.