I Kampanje tar direktør Åse Wetås i Språkrådet og tekstdoktor Christine Calvert til orde for at stillingstitler på engelsk er et uttrykk for latskap og et ønske om å være «viktige». Det er nok ikke så enkelt. 

Les saken her: Refser bruk av engelske stillingstitler i norsk pr- og mediebransje: - Fremstår som litt latterlig

Det er helt riktig at man ved å bruke avanserte, engelske begreper og titler for jobber bidrar til at man reduserer antall søkere drastisk. Derfor tenker vi i Teft at dersom man bruker en engelsk tittel er årsaken til det at man ser etter en meget definert spesialistkompetanse. Og dessuten er man forberedt på at den rette kandidaten ikke snakker norsk. Ved å åpne for kandidater som ikke snakker norsk, øker nemlig muligheten for å få flere relevante søkere. Selv til ganske spisse spesialistroller innen digital markedsføring og markedsføringsteknologi (eller MarTech, som de fleste kaller det fortsatt). Derfor markedsføres de fleste av våre stillinger med engelske titler også i markeder utenfor Oslo og Norge. 

Som en relativt liten bransje har vi et et stort behov for å tiltrekke oss talent og kompetanse fra både ingeniørfag, IT og en rekke bransjer hvor de som jobber ikke tenker at kommunikasjonsnæringen har plass til, eller behov for de. Derfor har vi alt å tjene på å bruke lettfattelige titler som inkluderer og forklarer, mer enn å smykke seg med stammespråk. Stammen vår er faktisk litt for liten. I praksis betyr det at man kanskje kan vurdere å utlyse «leder for salg i digitale kanaler», heller enn «Head of Performance and Conversion Marketing», som et eksempel. 

Det kan også være nyttig å huske på at det er viktigere at tittelen stemmer med hvilken jobb som skal gjøres, enn hva stillingen heter i organisasjonskartet, dersom man har engelsk som konsernspråk, men likevel trenger å ansette en norsktalende kandidat. 

Trøsten for Åse og Christine er kanskje at i denne disiplinen får man akkurat som fortjent. Bommer man på tittel, er resultatet at søkerne uteblir.