Abonnér på Kampanjes nyhetsbrev
Ved à klikke på "Abonner" godtar du vår personvernerklæring
KOMMENTAR
Jeg er veldig glad for at vi tar praten om arbeidspress. Jeg synes Camilla Elise Berg i Awake fortjener kudos for å pushe på for å skape tiltak, og å invitere byråledere til en diskusjon. Det gleder meg også at de fleste kommentarene ser viktigheten av dette, og ønsker å dra i samme retning. Jeg er bare redd for at ingen begynner å trekke i tauet. Denne diskusjonen er altfor viktig til å løftes opp på en scene en gang neste år, for så å dø ut, fordi ingen (ironisk nok) har tid til å følge den opp.
Vår bransjes mentale helse har lenge vært et hjertebarn for meg. For det er nok å ta tak i.
Jeg hører altfor ofte om unge kreatører som bukker under for press. Folk som må langtidssykemelde seg, og kanskje aldri klarer å komme tilbake til bransjen de en gang gledet seg til å jobbe i. Hvis denne morsomme, rare, flinke og bittelille bransjen vår skal utvikle seg og overleve, må vi klare å ta vare på de som klarer å komme seg inn i den. Og ikke minst hverandre. Og hvis du, kjære leser, tenker at de som bukker under ikke passer inn i bransjen, da er det noe galt. Både med bransjen, og med deg som tenker sånt. Ikke med dem.
Nå har jeg sagt «bransje» seks ganger, og vi er ikke halvveis engang. Herregud. La oss gå videre.
Da jeg jobbet i Dinamo for noen år siden, utviklet vi en kampanje for Helsedirektoratet som handlet om alkoholkultur på jobb. Budskapet var at man ikke er nødt til å akseptere drikkepress på arbeidsplassen bare fordi «det alltid har vært sånn her». På samme måte burde vi ikke akseptere at ting «bare er sånn» i vår bransje når det kommer til arbeidspress og helsa vår. Det er ikke fett å jobbe på seg sykemelding eller skilsmisse for å vinne en pitch, samme hvor svette pannene til byrålederen og økonomisjefen er. I en av kommentarene på Kampanje reagerer jeg litt på formuleringen «Arbeidspresset kommer neppe til å forsvinne, men mestringen av presset kan vi gjøre noe med». Ja, stressmestring er viktig. Men man kan absolutt gjøre noe med selve arbeidspresset også.
Her ville det vært naturlig å komme med den obligatoriske snikskryten «se så flinke vi er i mitt byrå», men jeg ser ikke poenget med det. For vi i JCP PRAD gjør som alle andre; så godt vi kan. Vi lærer hele tiden. Og vi må, som alle andre, prioritere å ha det bra på jobb og prioritere det hver eneste dag. Jeg trives jævlig godt her da, det må jeg få si.
Det er forskjell på store ord og faktisk gjennomføring. Det vet alle som har svettet seg gjennom en workshop. Derfor er jeg så opptatt av at vi faktisk gjør det alle virker enige om i disse kronikkene; å gjøre arbeidshverdagen bedre. Og at vi gjør det hver eneste dag, ikke én gang i året på en kickoff i august.
Denne britiske studien fra 2019 viser blant annet at de som jobber i den kreative bransjen har tre ganger så stor risiko for å utvikle psykiske lidelser. Sånn lærdom må vi ta på alvor, for det ble neppe bedre her til lands under covid. Etter mye pitchorama og sene kvelder pleier det å komme en litt roligere periode der man kan hente seg inn. Men de siste årene har disse periodene kommet sjeldnere og vart kortere. Marginene til byråene blir mindre, og man må brette opp ermene igjen og igjen, helt til man står i singlet. Joda, det ER stor arbeidsmengde og stressfylte perioder i jobbene våre til tider. Spesielt når man er ny og litt usikker på rutinene. Men selv gamle ringrever kan falle gjennom isen, samme hvor lett de trasker over den. Ingen av oss er usårbare, samme hvor gode rutiner vi har opparbeidet oss gjennom årene.
Det er forståelig at det har blitt sånn, men det sementerer også poenget mitt: Må det være sånn? For det handler ikke om hvor flink man er, eller hvor mye man «vil». Ja, noen tåler stress bedre enn andre. Men det er så dritt når vi mister flinke folk på grunn av ting som – med noen grep – kanskje kunne vært unngått. For det finnes håp og løsninger.
Det er flere ting man kan gjøre med arbeidspresset og mestringen. Noen byråer er flinke på dette området, andre har et stykke å gå. Men det er alles ansvar å være proaktive. Hele tiden. Både ansatte og ledere. Så i tilfelle denne viktige diskusjonen dør ut etter å ha vært på scenen neste år, la meg gi fem velmenende råd til begge parter som vi alle kan ta i bruk allerede i dag. Ingen grunn til å vente til 2022 med å få det bedre:
Kjære ansatte:
Kjære ledere:
Kjære bransjekollega:
PS: Jeg kommer gjerne på praten neste år. Kan ta med byrålederen min også!