Jeg er veldig glad for at vi tar praten om arbeidspress. Jeg synes Camilla Elise Berg i Awake fortjener kudos for å pushe på for å skape tiltak, og å invitere byråledere til en diskusjon. Det gleder meg også at de fleste kommentarene ser viktigheten av dette, og ønsker å dra i samme retning. Jeg er bare redd for at ingen begynner å trekke i tauet. Denne diskusjonen er altfor viktig til å løftes opp på en scene en gang neste år, for så å dø ut, fordi ingen (ironisk nok) har tid til å følge den opp. 

Vår bransjes mentale helse har lenge vært et hjertebarn for meg. For det er nok å ta tak i. 

Jeg hører altfor ofte om unge kreatører som bukker under for press. Folk som må langtidssykemelde seg, og kanskje aldri klarer å komme tilbake til bransjen de en gang gledet seg til å jobbe i. Hvis denne morsomme, rare, flinke og bittelille bransjen vår skal utvikle seg og overleve, må vi klare å ta vare på de som klarer å komme seg inn i den. Og ikke minst hverandre. Og hvis du, kjære leser, tenker at de som bukker under ikke passer inn i bransjen, da er det noe galt. Både med bransjen, og med deg som tenker sånt. Ikke med dem. 

Nå har jeg sagt «bransje» seks ganger, og vi er ikke halvveis engang. Herregud. La oss gå videre.

Da jeg jobbet i Dinamo for noen år siden, utviklet vi en kampanje for Helsedirektoratet som handlet om alkoholkultur på jobb. Budskapet var at man ikke er nødt til å akseptere drikkepress på arbeidsplassen bare fordi «det alltid har vært sånn her». På samme måte burde vi ikke akseptere at ting «bare er sånn» i vår bransje når det kommer til arbeidspress og helsa vår. Det er ikke fett å jobbe på seg sykemelding eller skilsmisse for å vinne en pitch, samme hvor svette pannene til byrålederen og økonomisjefen er. I en av kommentarene på Kampanje reagerer jeg litt på formuleringen «Arbeidspresset kommer neppe til å forsvinne, men mestringen av presset kan vi gjøre noe med». Ja, stressmestring er viktig. Men man kan absolutt gjøre noe med selve arbeidspresset også.

Her ville det vært naturlig å komme med den obligatoriske snikskryten «se så flinke vi er i mitt byrå», men jeg ser ikke poenget med det. For vi i JCP PRAD gjør som alle andre; så godt vi kan. Vi lærer hele tiden. Og vi må, som alle andre, prioritere å ha det bra på jobb og prioritere det hver eneste dag. Jeg trives jævlig godt her da, det må jeg få si.

Det er forskjell på store ord og faktisk gjennomføring. Det vet alle som har svettet seg gjennom en workshop. Derfor er jeg så opptatt av at vi faktisk gjør det alle virker enige om i disse kronikkene; å gjøre arbeidshverdagen bedre. Og at vi gjør det hver eneste dag, ikke én gang i året på en kickoff i august. 

Denne britiske studien fra 2019 viser blant annet at de som jobber i den kreative bransjen har tre ganger så stor risiko for å utvikle psykiske lidelser. Sånn lærdom må vi ta på alvor, for det ble neppe bedre her til lands under covid. Etter mye pitchorama og sene kvelder pleier det å komme en litt roligere periode der man kan hente seg inn. Men de siste årene har disse periodene kommet sjeldnere og vart kortere. Marginene til byråene blir mindre, og man må brette opp ermene igjen og igjen, helt til man står i singlet. Joda, det ER stor arbeidsmengde og stressfylte perioder i jobbene våre til tider. Spesielt når man er ny og litt usikker på rutinene. Men selv gamle ringrever kan falle gjennom isen, samme hvor lett de trasker over den. Ingen av oss er usårbare, samme hvor gode rutiner vi har opparbeidet oss gjennom årene. 

Det er forståelig at det har blitt sånn, men det sementerer også poenget mitt: Må det være sånn? For det handler ikke om hvor flink man er, eller hvor mye man «vil». Ja, noen tåler stress bedre enn andre. Men det er så dritt når vi mister flinke folk på grunn av ting som – med noen grep – kanskje kunne vært unngått. For det finnes håp og løsninger. 

Det er flere ting man kan gjøre med arbeidspresset og mestringen. Noen byråer er flinke på dette området, andre har et stykke å gå. Men det er alles ansvar å være proaktive. Hele tiden. Både ansatte og ledere. Så i tilfelle denne viktige diskusjonen dør ut etter å ha vært på scenen neste år, la meg gi fem velmenende råd til begge parter som vi alle kan ta i bruk allerede i dag. Ingen grunn til å vente til 2022 med å få det bedre:  

Kjære ansatte:

  • Tør du snakke med nærmeste leder om hvordan du egentlig har det? De aller fleste ledere vil deg godt, så gjør et forsøk. Si i fra. Prøv. Men hvis du opplever at du blir avvist gang på gang og det ikke blir bedre, er du ikke på et godt sted. Oppdater portfolioen din og ring rundt etter noe nytt før du må ringe fastlegen. Igjen.

  • Har du noensinne tatt en mental helsedag? Du har kanskje ikke hørt om det en gang? Du trenger ikke være dævsjuk for å ta en pause. Snakk med nærmeste leder og prøv en dag her og der. Skru av den dårlige samvittigheten og test det. Kvaliteten på arbeidet ditt blir bedre når du har det bra og er uthvilt. Det er rart med det. Hvis du tenker «det har jeg IKKE tid til!», da mistet jeg deg for en stund siden. Les denne saken på nytt.
       
  • «Nei» er et ord vi ansatte ikke bruker nok, for «åh, men tenk hvis de synes vi er vrange og dårlige medarbeidere.» Du har rett til å samle krefter og være i fred på kvelden. En god sjef vil respektere det, og gud bedre sjefen din trenger det sikkert selv også. Hvis det føles kjipt å prioritere deg selv, så er det kanskje et tegn på at du egentlig trenger det.

  • Sett deg inn i hvilke goder du har på arbeidsplassen din. Tilbyr jobben noen timer med gratis psykolog eller andre tjenester? Bruk dem. Test psykolog tre ganger selv om det virker skummelt eller unødvendig. I verste fall blir det en god historie, i beste fall øker du livskvaliteten din betraktelig. Og har du noen tanker om hvordan dere kan få det bedre på jobb? Foreslå dem! Sjefen blir glad for sånt. Hvis ikke: se punkt 1.
     
  • Bransjen vår er intens til tider. Det kan gi et kick når man liker jobben sin. Men hvis du har altfor mye å gjøre hele tiden, så er ikke det din feil. Noen rundt deg forveksler kanskje ordet kapasitet med maskin. Igjen: Si i fra. Krev en tydeligere brief, ressurser til å hjelpe deg, eller sett ned foten. Det er for all del kult med pizza på fredagslunsjen etter nok en lang uke med sene kvelder, men det er kanskje ikke det du egentlig trenger. Byrået ditt taper mer penger på at du blir syk enn at prosjektet blir litt forsinket. Gode ledere tar deg på alvor. De beste tar seg av deg.  

Kjære ledere:

  • På toppen er det ensomt, så hvem tar vare på deg når det stormer? Hvis du blir utslitt, blir det vanskeligere å se (og forstå) hva gjengen din egentlig trenger. Finn deg en makker på jobb som følger ekstra nøye med på deg. Ingenting kollapser hvis du tar deg en pustepause. Ingen av oss er så viktige. Heldigvis.
     
  • Du er sikkert smertelig klar over at en utbrent ansatt skaper flere problemer enn hvis du sier nei til en fristende pitch. I Forsvaret messer man hele tiden om at ledere skal «løse oppdraget OG ta vare på folka». Vær tydelig med kundene når de krever mer enn det som er forsvarlig for helsa og gjengen din. Du er det beste forsvaret vi under deg har. Ta vare på oss, så vi kan gå den ekstra mila når vi må.
     
  • Vet du hvordan stemningen egentlig er hos dere? Hvis du ikke har jevnlige avsjekker (minst én gang i måneden), så kan verktøy som Winningtemp hjelpe. Det stiller ukentlige spørsmål til de ansatte, og de svarer anonymt (hvis de vil) om hvordan ståa er. Med riktig grunnlag kan du ta bedre avgjørelser.

  • Du har en oversikt over hvor mange overtidstimer de ansatte har. Den bør ikke være en indikator på hvem som skal belønnes. Den bør være en oversikt over hvem du bør sette deg ned og ta en prat med. De trenger det sikkert.
     
  • Når var du sist på lederkurs? Ikke at du ikke er en god leder, men vi trenger alle påfyll. Kanskje du liker å ha kontroll, mens en inkluderende lederstil ville vært bedre der du jobber? Se på det som hjerte-lunge-redningskurset vi alle bør ta en gang i året. Ta med deg partnerne i samme slengen. 

Kjære bransjekollega: 

  • Ingenting gjør meg lykkeligere enn hvis du nå sitter og snøfter i den fjerde kaffen din og tenker at alt dette er selvsagt og naivt. Da gjør du allerede noe rett. Hvis ikke må du ta tak, hver eneste dag. Livet er for kort til å stå på for et sted som ikke står på for deg. Og nei, det er ikke utopisk. For det finnes bedre arbeidsplasser i bransjen vår enn sånne steder. Tro meg.

PS: Jeg kommer gjerne på praten neste år. Kan ta med byrålederen min også!