Ett av mine favorittdikt er Bertolt Brechts «Der Radwechsel». Her sitter dikteren på stabbesteinen og betrakter sjåføren som skifter hjulet på bilen. Han bryr seg ikke om stedet han kommer fra, ei heller dit han skal. I sitt stille sinn spør han seg selv om hvorfor han da ser på hjulbyttet med utålmodighet. «Warum sehe ich den Radwechsel mit Ungeduld?»

En annen som også er utålmodig, er Endre Berentzen, kreativ leder i Anti Bergen. I sin sommerkommentar på Kampanje etterlyser han norske designbyråer på arenaer som Cannes-festivalen. Designbyråene må bli smartere, skriver han, dessuten ta ledelsen og bli mer effektive. Han viser til publikumssuksessen for Festspillene i Bergen etter lanseringen av ny visuell identitet. Slik jeg leser ham, mener han at designerne må bli bedre på å vise fram sine resultater. Bare da kan de ta posisjonen som næringslivets viktigste samarbeidspartner. Men, det underliggende poenget her er at design er både børs og katedral, men designerne vil helst søke asyl i katedralen. Det nærliggende spørsmålet blir derfor; Hvor i kommunikasjonsbransjen går de potensielle kundene når de behøver hjelp?

Kampanjes årlige kåring «Byråprofil» er kanskje stedet å lete for mulige svar. Her blir alle valører av kommunikasjonsbransjen målt og veid på byråinntekt, kjennskap og kundetilfredshet. Det vil si, slik var det inntil i fjor. Da falt design ut som egen kategori. Årsaken var, slik gode kilder kan fortelle, annonsørenes manglende kjennskap til designbyråene. Og siden lav kjennskap også påvirker kundetilfredsheten og byråinntekten i negativ retning, ble vurderingsgrunnlaget for magert. Disse byråene var med dette ikke lenger et fullverdig medlem av kommunikasjonsbransjen, i alle fall ikke i denne sammenhengen.

Det underliggende poenget her er at design er både børs og katedral, men designerne vil helst søke asyl i katedralen

Av slike årsaker får mange designere aldri vist sitt faglige potensiale og ender opp med evige vak rundt de laveste byråinntektene. Eller å danse limbo på offentlige anbudskonkurranser. Ofte er de underleverandører for større aktører, som også tar eierskapet til arbeidet deres.

Der PR- og reklamefolkene snakker varmt om hvilken positiv effekt arbeidet deres har for verdiskapningen, begrenser designerne seg ofte til form og estetikk. Fra kundens ståsted er spørsmålet om markedseffekten alltid det viktigste. Gjennom å ikke snakke på denne frekvensen, forminskes oppfattelsen av designernes faglige betydning. I kundens ører blir det raskt til noe rart logosurr som trollene får krangle om på Twitter. Om det er slik, bør designere foreta et hjulbytte.

Mye er i endring nå, også måten vi oppfatter kommunikasjon på. I boken «The Social Animal» beskriver David Brooks mennesket som et emosjonelt vesen. Her følger vi to mennesker fra vugge til grav, samtidig som han blander inn den siste forskningen om sosialpsykologi og hjernens funksjon. Vi lever ofte under den illusjonen, skriver han, at det er lettere å se enn å vurdere noe.  Men, å se og vurdere er samme sak. Vi vandrer rundt med mentale kart, utviklet gjennom natur og erfaring. Kartet gir rammen for hvordan vi organiserer og tolker virkeligheten. Og oppfattelsen skjer like raskt som øyet klarer å blunke. Vi uttrykker denne kunnskapen, som er lagret i vårt underbevisste mørke, gjennom følelser og intuisjon. Vi bare reagerer, liker og misliker, men vet knapt hvorfor. Den reelle makten, skriver Brooks videre, ligger hos de som har evnen til å endre assosiasjonene og skape nye mentale bilder som slår inn i underbevisstheten. Dermed endrer vi måten virkeligheten blir tolket på. Slik forandrer vi også verden, litt etter litt.

Designerne har denne makten, men må bli denne bevisst. De må reise seg fra stabbesteinen, og bry seg om dit de skal. Og stolt fortelle om hva de skaper for sine kunder. Mit Ungeduld.