Den gamle støvete kofferten hadde ligget lenge under senga på hytta før noen brydde seg. Da vi endelig åpnet den, fant vi en uventet skatt. Ikke i form av edle metaller, men et godt bevart album med gamle postkort fra nasjonsbyggingens jubelår. Postkortmotivene viste folkedrakter, fjell, fjord og gård, vikinger og langskip, stavkirker og skiløpere som var Nansen-rake i ryggen. Ett og annet Bjørnson-sitat var det også. Det var nesten så jeg begynte å nynne nasjonalsangen for meg selv. Dette var det eneste som var igjen etter en for lengst avdød grandtante fra Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Men det var noe mer. Vi fant også en boks med mynter preget med den tyske keiserørnen i fullt vingespenn. Antagelig som minner etter den tyske keiseren som fartet rundt i fjordene på Vestlandet på jakt etter den siste viking.

«Nasjonal kultur omfatter alt fra kokt kål til tidligere katedraler», sa T. S. Eliot om den engelske kulturen. Han hadde ikke peiling på halvparten. Begrepet «nasjonal identitet» var ikke oppfunnet på hans tid. Kanskje en grei påminnelse om hvor vanskelig definerbart slikt er. Men der ordene ikke strekker til, kommer bildene til hjelp. Gjennom årenes løp har bilder, mytologier, sagn og eventyr blandet seg slik at det har skapt en kollektiv og slitesterk fortelling om det norske. Som en kontrast til pågående endringer og løpende innovasjoner har vi også oppfunnet tradisjonen. En oppfinnelse ment som en beroligende illusjon av en uforanderlig kontinuitet langt tilbake i tid.

Om du ber noen om å tegne Norge eller assosiere fritt rundt temaet, vil resultatet sannsynligvis ligne postkortene fra kofferten. Antagelig vil vi atter en gang se fjell og fjord, bondestuer med torvtak, rosemalt ornamentikk og stolte vikinger i heroisk positur. Dette til tross for at folk flest bor i byen med nokså urbane vaner.

Jeg ble minnet om dette da jeg besøkte utstillingen «Norske pass og ID-kort» på Galleri Grafill. Politidirektoratet har nylig gjennomført en designkonkurranse og resultatet kan nå beskues på galleriet. Her byr fem finalister, inkludert vinnerutkastet, på seg selv med konseptbeskrivelse og juryens vurdering. Politidirektoratets oppdragsbeskrivelse har klare styringsverdier for arbeidet. Utformingen skal vise norsk identitet, være tradisjonsbærende, folkelig forankret og allment akseptert. Den skal fremstå som et verdipapir. Og dessuten, være kreativt og nyskapende.

De første verdiene plasserer oppdraget trygt innenfor rammen av det forventede. Det kreativt nyskapende derimot, gir et signal om kontrast. Jeg er usikker på hva de kan ha ment, men forstår etter hvert at dette dreier seg mer om form enn innhold. Omgangen med det kreative ordet har ofte en lei evne til å forvitre til løst munnhell med bred tolkningsvidde.

Det meste av hva vi omgir oss med er resultater av kreative prosesser. Klærne du har på deg, boken du holder i hånden, stolen du sitter på og bygningen du befinner deg i. Selv naturen der menneskene har grepet inn med sine kulturlandskap, er et resultat av en kreativ prosess. Og litt uærbødig kan jeg kanskje tilføye, de intelligente blant oss gjør det de skal gjøre. De jobber trygt innenfor de rammene som andre gir. De kreative derimot er av annen støpning. De velger heller å gjøre det de vil gjøre. De går utenfor rammen og utfordrer oppdragsbeskrivelsen. I alt kreativt nyskapende finnes det et betydelig forstyrrende og konfliktfylt potensiale. Et velment råd vil derfor være å ikke ta slike ord i sin munn om det ikke er alvorlig ment.

De utstilte utkastene bekrefter også mye av dette. Innholdet i løsningsforslagene utfordrer ikke rammen som oppdragsgiveren har streket opp. De er for øvrig godt utført og mange av motivene har også en sprudelgeist som setter deg i en skikkelig 17. mai stemning. Men i all sin overdådighet legger jeg også merke til noe annet; en slags motvilje mot å uttrykke ideer med kortfattet klarhet. Nesten som en frykt for at noe kan bli for enkelt.

Når vinnerutkastet skiller seg ut fra sine konkurrenter, er det kanskje fordi noen har tatt Dieter Rams’ tiende prinsipp for god design på alvor. Mindre, men bedre, var hans mantra, god design er så lite design som mulig. Forslaget fra vinnerbyrået, Neue design, har en lavmælt visuell ro som står i kontrast til de andre forslagenes formmessige aktivitet. De utnytter det mønstret som er typisk for verdipapiret og skaper en visuell fortelling om det norske landskapet som vår egentlige nasjonale identitet. Passet er med andre ord det verdipapiret som bekrefter identiteten din, både den individuelle og nasjonale. Designkonkurransens vinner er også min vinner.

I det norske billedalbumet tar fortiden fortsatt stor plass, men det er ikke gitt at dette vil vare i uendelig tid. Kanskje vil gapet mellom fortid og nåtid bli såpass stort at moderniteten vil finne andre motiver å speile sitt ego i.

Eller rett og slett bare gi blaffen.