Dette finnes det nok ikke bare ett svar på. Det har blant annet med personligheten til lederen å gjøre, og hvilket tidsperspektiv vi ser det i. Er lederen av et slikt kaliber at vedkommende etter hvert gladelig sender hjertebarnet sitt videre til noen han eller hun tror kan forvalte selskapet like godt, og anbefaler det nye regimet høylytt til hele verden, så er det mulig at investorer, kunder og ansatte blir med videre på turen.
Men er grunnleggeren av type en som ønsker å fremstå uunnværlig, og omtrent heller ser livsverket gå ad undas enn å overlate noe som helst til andre, har man et problem. Med en sånn leder har man vel uansett et problem, og da er det svært sannsynlig at en ny person ville være et mye bedre alternativ, okke som.
Hvem tar merkevaren videre?
Det er i hvert fall viktig at man føler at arverekkefølgen i selskapet er sikret på en betryggende måte. Det kunne lett blitt et både økonomisk og emosjonelt problem når ikke lenger Steven Jobs kunne lede Apple, og enda verre når han døde. Hvis man ikke hadde fått følelsen av at Jobs ambisjoner og visjoner ble holdt vedlike av andre, kunne det fått store konsekvenser. Kanskje er Apple nå i ferd med å oppleve disse konsekvensene, slik enkelte brukere mener og enkelte konkurrenter liker å fremheve?
For mange entusiastiske Mac-brukere er det kanskje den vedvarende kreative kraften til Jonathan Ive som nå representerer kontinuiteten i selskapet, for andre igjen er det kanskje den nye administrerende direktøren Tim Cook som gjorde overgangen spiselig. Cook har lenge jobbet tett med Steve Jobs, noe som gir ham troverdighet i det gode selskap. Millioner av brukere hadde et meget personlig forhold til det Apple som Jobs, i hvert fall tilsynelatende, var en semi-diktatorisk talsmann for. Dette er muligens årsaken til at en del av fanskaren til Apple ble veldig opptatt av hvilke enkeltpersoner som kunne føre arven videre etter Jobs.
Hva kom først? Lederen eller selskapet?
Det finnes eksempler på at en leder av et selskap og det selskapet vedkommende skal lede, omtrent fungerer som siamesiske tvillinger. Du kan knapt nok skille dem fra hverandre, og du kan ikke tenke på den ene uten å tenke på den andre. Et slikt tvillingpar er Richard Branson og Virgin. Tenker du på den ene, dukker den andre automatisk på netthinnen. For Branson = Virgin, og begge merkevarene har vært fremme i medialyset omtrent like lenge.
Et symbiotisk forhold mellom en leder og et selskap kan fungere dersom det er noe av det samme du liker ved merkevaren som ved personen, at de forsterker hverandre. Men om en slik leder skulle komme til å falle pladask ned fra den pidestallen vi har satt ham på,er det en viss fare for at merkevaren vil lide samme skjebne.
Et blandingsprodukt
Når det gjelder en person som Petter Stordalen er det fristende å tenke på ham som en sterkere merkevare enn Choice, all den tid det er noe litt gammeldags amerikansk og kjedelig nøytralt over alle logoer og ingredienser som han har arvet fra den opprinnelige og internasjonale hotellkjeden Choice Hotels, men noe veldig fargerikt og flamboyant over ham selv. Når han får tatovert en diger Strawberry-logo, attpåtil med fotografer på slep, så skjønner vi at nå beveger vi oss mye nærmere hjertet av selskapet, mot kjernen av det som virkelig betyr for noe for Stordalen.
Toppene det blåser på
Magasinet Adweek har utarbeidet det de kaller Power List, der de kårer de 100 mest innflytelsesrike, innovative og effektive lederne innenfor markedsføring, media og teknologi. Her tronet Googles Larry Page på toppen i 2015. Da ble han omtalt som hovedarkitekten bak suksessen til Google, og de roste ham for hans evne til å tenke langsiktig og bruke den teknologiske eksplosjonen som verden opplever for tiden, for hva den er verdt. Page er blant annet kjent for sin tannbørste-analogi. Han sier at Google ønsker å bygge teknologi som alle elsker å bruke, og som påvirker alle. ”Vi ønsker å utvikle vakre, intuitive tjenester og teknologier som er så fantastisk nyttige at folk bruker dem to ganger om dagen. Akkurat som en tannbørste. Det er ikke så mange ting folk bruker to ganger om dagen.”
Året etter var Page på 2. plass på lista, og forbigått av Mark Zuckerberg. Der spissformulerte artikkelforfatterne det på denne måten: ”Det er Mark Zuckerbergs fremtid. Vi andre bare lever i den.” Det er ikke minst den ambisiøse 10-årsplanen som Zuckerberg skisserte på den 8. Facebook–konferansen for utviklere som tar ham til førsteplassen. Planen inneholder bl.a. bygging av satellitter og fly, VR og bots, en drone som dekker 360 grader ved hjelp av 17 kameraer m.m. Minst like ambisiøs er den rolle han mener Facebook og han selv skal spille når det gjelder å ”kurere alle sykdommer innen slutten av dette århundret, oppgradere utdannelsessystemet så det er skreddersydd for hver enkelt student og beskytte miljøet mot klimaendringer”. Zuckerberg og hans kone Priscilla har til og med forpliktet seg til etter hvert å gi fra seg 99% av Facebook-aksjene for å skaffe midler til de omfattende ambisjonene.
Lista for 2017 har nå dukket opp, og denne gangen er det Amazons Jeff Bezos som inntar førsteplassen. Han har tenkt å sende utstyr til eksperimenter, diverse typer last og beboere til månen ca. 2025. Her på landjorda vil han levere matvarer med droner, lansere kleskolleksjoner og fullstendig selvbetjente butikker og han har vel etter hvert tenkt å selge absolutt alt mulig på nett. Jeff Bezo kommer til å fortsette å levere varene. På mange måter.
Her er de 10 lederne som ADWEEK puttet på toppen av sin Power List i 2017:
- Jeff Bezos, Amazon
- Mark Zuckerberg, Facebook
- Larry Page, Alphabet (inkl. Google)
- Brian Roberts, Comcast (inkl. Universal Studios, MSNBC, Telemundo)
- David Taylor,, Procter & Gamble
- Robert Iger, Disney (inkl. ABC, ESPN, Disneys temaparker)
- Martin Sorrell, WPP Group (inkl. Grey, JWT og Ogilvy & Mather)
- Indra Nooyi, PepsiCo
- Tim Cook, Apple
- Rupert Murdoch, 21st Century Fox (inkl. Fox Film, Star TV, Sky) + div. aviser
Det kan være et tøft og trekkfullt sted på toppen av de største selskapene, så det er kanskje ikke så rart at en del potensielle ledertalenter sier ”frist meg ikke inn i ledelsen”. Men de som er fristet av det, må våge å tenke stort. Noen av dem må til og med tåle å sammenliknes med sin egen merkevare.