Mange norske bedrifter, både i privat og offentlig sektor, har store ambisjoner innen satsing på IKT. Men spenstige målsetninger ender ofte med resignasjon når kompetansen som trengs koster mer enn skjorta – eller kanskje rett og slett ikke eksisterer. Men løfter man blikket litt, finnes det løsninger.

Av Terje Øygard

Må redusere målene

Norske kommuner har blitt flinkere til å utnytte digitale muligheter selv, og også litt bedre til å tilby innbyggerne digitale tjenester. Men i en undersøkelse foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2022 svarte halvparten av kommunene at manglende kompetanse var til hinder for utviklingen i «svært stor grad» eller «ganske stor grad». Dette er en økning fra 42 % i 2018.

Mangelen på ekspertise avspeiler seg også i pessimismen til nordiske ingeniør- og arkitektfirmaer: Ifølge en omfattende undersøkelse fra Deltek er det bare en firedel av bedriftene som mener at de vil oppnå avansert digital modenhet. Dette er det laveste tallet i alle de europeiske regionene som ble undersøkt. Slike tall kan tyde på en slags teknologisk resignasjon.

Allerede i 2002 innså mange kommuner at de ikke klarte å lokke til seg tilstrekkelig med IT-kompetanse «på huset», og måtte i høy grad bruke eksterne IT-krefter. Slik blir det nok også framover. (Kilde: Statistisk sentralbyrå)

Truer tilliten

IT-direktør Jørn Leonhardsen i Skatteetaten tok opp en del av problemstillingen i et innlegg i Digi.no. Han er «alvorlig bekymret» over tilgangen til IT-kompetanse, og forklarer dette med at ny teknologi og en rivende utvikling skaper nye krav og høyere forventninger i «omgivelsene». Dette mener han er spesielt tydelig i Norge, som ligger langt framme i den teknologiske utviklingen.

Samtidig sliter etaten med å fylle opp i rekkene. I 2022 ansatte de 120 nye medarbeidere innen IT, og mange var enere på sitt felt. Men samtidig sluttet 72 ansatte, så økningen av kapasiteten holdt ikke tritt med behovet. Dette gjennomtrekket mener Leonhardsen skyldes det brennhete arbeidsmarkedet, der alle kjemper om de samme folkene.

Og klarer ikke norske myndigheter å holde tritt med utviklingen, kan det på sikt føre til at tilliten til det offentlige blir svekket, mener han.

Nærings- og kompetansemodellen til Samfunnsøkonomisk analyse har beregnet fremtidige ansatte med IKT-utdannelse. I 2030 vil Norge ha behov for 40 000 flere med IKT-utdannelse enn de vi har i dag. Det klarer neppe Norge å dekke.

Udekket behov = kaos?

I 2021 gjennomførte analyseselskapet Samfunnsøkonomisk analyse en undersøkelse som tok for seg Norges behov for IKT-kompetanse framover. Den viser at antallet ansatte med IKT-utdannelse har økt med over 40% på ti år. I samme periode har det samlede antallet sysselsatte i alle bransjer økt med 8%. Det høres jo vel og bra ut, eller hva?

Men i 2020 fantes det 3000 ledige IKT-stillinger i landet vårt, og Samfunnsøkonomisk analyse mener at det reelle tallet sannsynligvis er høyere. I 2030 vil det være behov for 40 000 flere med IKT-utdannelse enn de som finnes nå. Samtidig har antallet IT-utdannede stagnert, eller til og med gått ned. Gapet mellom tilbud og etterspørsel kan altså bli større i årene som kommer, og skape store problemer for folk med planer om mer effektive og større nettbutikker, samt andre digitale tjenester innen alle sektorer.

Analyseselskapet drøfter også om økt innflytting av IKT-arbeidskraft kan være et alternativ til å øke utdanningskapasiteten, men konkluderer med at det neppe er mulig i noe større volum, grunnet flere forhold.

Grelt eksempel

Norske eksempler på IT-satsinger som mildt sagt ikke har gått på skinner begynner å bli lang. Den soleklare vinneren i 2023 var Helseplattformen, som ble opprettet av helsetjenesten i Midt-Norge i 2019. Dette er – eller er ment å være – en felles pasientjournal for alle offentlige helsetilbud i regionen.

Norske kommuner er blant de som sliter mest med å få dekket behovet for kompetent IT-arbeidskraft. Dette gjør ikke bare at prosjekter blir satt på vent, men at viktige tjenester kan kjøres i grøfta – slik som Helseplattformen for Midt-Norge.

Prisen på Helseplattformen skulle være 3,7 milliarder kroner. Kostnadene har nå passert fem milliarder, og plattformen fungerer fremdeles ikke slik den skal – bare et fåtall sykehus og kommuner har tatt plattformen i bruk. For tiden krangler de fleste involverte om hva som gikk galt da alt dette skulle sentraliseres. Hvem som hadde ansvaret for hva, og hvordan skandalen kunne skje, får vi neppe det fulle svaret på. Men det er rimelig å anta at manglende kompetanse i flere ledd har skapt denne digitale hengemyra hvor alle skylder på alle.

En løsning i sør?

Det ser altså ikke så veldig bra ut for avanserte IT-prosjekter i Norge framover. Noe av årsaken ligger i at vi er et lite land med få mennesker, og at vi har et høyt kostnadsnivå. Men det finnes veier ut av uføret, mener direktør Piotr Biernacki i Ideo Solutions AS. Han leder den norske avdelingen av Ideo Solutions i Polen, som er leverandør av profesjonelle IT-tjenester til flere land i Europa.

– Vi opplever mange av de samme «norske» problemene andre steder i Europa – også i Polen, sier han. – Forskjellen er at vi utdanner mange flere IT-eksperter, har flere mennesker, og kan skilte med høy IT-kapasitet kontinuerlig, eller når behovene melder seg.

Ideo Solutions har gjort det til sitt levebrød å levere tjenester, programmer eller komplette løsninger til alle som har nettsider av en viss størrelse. – Også i Polen ser vi en økning i lønningene til IT-spesialister. Men vi har langt igjen til den lønnsgaloppen som skjer i Norge, mener han.

Ikke bare lønnsnivå

Ideo Solutions AS får stadig flere norske bedrifter på kundelisten, og Biernacki tror ikke dette bare dreier seg om pris.

Polen er et land som har klart å surfe på IT-bølgen, og som har god tilgang på hjemlig IKT-ekspertise. Piotr Biernacki i Ideo Solutions AS tilbyr alt fra hyllevare-løsninger til avanserte skreddersydde systemer til norske bedrifter med behov for ekstra muskler i IT-prosjektene. (Foto: Ideo Solutions AS)

– Det er litt mer komplisert enn som så, forteller han. – Vi konkurrerer naturligvis på kostnader, men norske bedrifter ønsker seg også en stabil partner med både menneske- og maskinvare-muskler som kan settes inn når og hvis behovet melder seg. De ønsker heller ikke å gjøre seg sårbare ved å være avhengige av noen få nøkkelpersoner som plutselig kan forsvinne, og vil gjerne ha fordelene ved stordrift uten å måtte investere store summer.

Biernacki har opplevd hvordan oppfattelsen av «utlandet» har endret seg i årenes løp.

– Mens Polen tidligere var et eksotisk sted som få nordmenn dro til, er vi nå praktisk talt naboland. Dette kommer av EU, arbeidsinnvandring og lave flypriser, men også som et resultat av corona og en eksplosjon i bruken av hjemmekontor. Ideo er «hjemmekontor» for mange norske bedrifter i Polen. Og, ærlig talt: Spiller det egentlig noen rolle om kontoret ligger 7 eller 70 mil fra bedriften? Vi synes ikke det, konkluderer han.