I sitt innlegg i Kampanje åpner Knut Helge Risheim fra Diar med påstanden om at «når personvernet seirer får norske annonsører nye utfordringer» og han kommer dermed helt skjevt ut fra hoppkanten. 

Påstanden blir i våre øyne som å si at «når vi får likestilling mellom kjønnene blir det problemer på kjøkkenet». Nei, personvern er som likestilling, et ubetinget gode som norske annonsører og publisister bør bejuble.

Risheim mener at å forsvare investeringer i digital markedsføring nå blir vanskeligere, fordi «siden den første bannerannonsen på 90-tallet har markedsførere blitt vant til at vi i digitale kanaler har hatt mulighet til å måle alt, alltid. Det kan vi ikke lenger.»

Og det er jo poenget: Vi skal ikke holde på sånn lenger, og heldigvis for det. I sin rapport fra januar 2020 påpeker forbrukerrådet at den digitale annonseindustrien er «ute av kontroll.» For oss som har jobbet digitalt i noen år er dette gammelt nytt. At Apple og Google strammer inn på hva de tillater av datasynkronisering er en ting, at europeisk lovverk om dette har eksistert i flere år uten at nevneverdige endringer har skjedd er noe annet. Dette er en industri som har vokst seg stor på bekostning av menneskers private digitalliv i en årrekke.

Diar og andre aktører må innse at GDPR, IDFA, ITP, CCPA og andre endringer i bransjen ikke er en gyllen anledning til å sko seg ved bruk av «innloggede profiler», rett og slett fordi disse «profilene» er mennesker med rett til å ha et privatliv. Mens vi skriver dette er sentrale aktører i økosystemet i full gang med å uthule fjerningen av cookies ved å ta i bruk nye metoder som CNAME cloaking istedenfor. Diar og Schibsted bør holde seg langt unna dette.

Norske publisister må innse at verdien i deres produksjon ligger i god journalistikk og evnen til å skape engasjement

Det er naivt å tro at de brukerdata som Diar og andre samler opp forblir liggende i et trygt datahvelv i en kjeller i Akersgata. Industrien er et internasjonalt nettverk av markeder, programmatiske børser og grensesnitt som synkroniserer data på tvers av nettverk langt utenfor de siloene Diar, Schibsted og andre kan kontrollere. 

Strossle jobber med over 700 publisister på tvers av ti europeiske markeder for å skape «privacy safe»-annonsemodeller bygd på engasjement og kontekstuelle data. Vi tror det er her mulighetsrommet og konkurransekraften for mediehusene ligger i årene fremover. På den ene siden samarbeid for å engasjere brukere, og på den andre siden virkelig ta inn over seg at brukerdata er nettopp det: Brukernes data.

Norske publisister må innse at verdien i deres produksjon ligger i god journalistikk og evnen til å skape engasjement. Ved å analysere lesemønster og innhold kan man i sanntid skape kobling mellom interesse og annonsør, helt uten å vite navn, telefonnummer, e-postadresse, inntekt, kjøpshistorikk eller annet om en leser. 

Kontekstuelle data lar oss gjenskape en kobling mellom innhold og engasjement. Dette blir kanskje «tilbake til fremtiden» ettersom kontekstuell relevans mellom innhold og målgruppe er en kjent sak for mediebransjen og før «må alt alltid» mentaliteten fikk overtaket og industrien gikk av hengslene faktisk var slik man kjøpte medieplasseringer «før i tiden».

Kjære Knut Helge og alle andre i Diar: Vær så snill å la deres 1,7 millioner brukere få være i fred for dataovervåking i gråsonen. Skap i stedet gode merkevareassosiasjoner mellom annonsører og lesere basert på godt innhold - ikke persondata.