Hva skjer når de som kontrollerer infrastrukturen for kommunikasjon også får kontroll over hva vi ser, hva vi tror – og hvem vi stemmer på? Når plattformer som Meta får sette premissene for hele vår digitale offentlighet, står ikke bare journalistikken på spill. Det gjør demokratiet også.

Dette er ikke lenger en teoretisk diskusjon. Det er virkelighet. En stille revolusjon – eller rettere sagt: et digitalt statskupp – har pågått i årevis. Mens mediebransjen og annonsører har vært opptatt med rekkevidde og konverteringsmål, har blant annet Mark Zuckerberg gjort seg selv til en global maktfaktor uten demokratisk forankring og med minimal regulatorisk motstand.

Når historien skrives av algoritmer, og makten ikke lenger ligger hos folket, men hos en håndfull menn med tilgang til data vi aldri samtykket til å dele. Når Silicon Valley ikke bare former fremtiden, men omformer demokratiet, ytringsfriheten og våre private liv. Dette er ikke dystopisk visjonering. Det er nåtid.  Og i sentrum av dette «digitale statskuppet» står Meta og Mark Zuckerberg.  

For bare ti år siden snakket vi om hvordan sosiale medier var en kraft for styrket ytringsfrihet, transparens og fellesskap. I dag vet vi bedre. Meta og et fåtall andre teknologigiganter har for lengst byttet ut idealisme mot profitt.

Mark er ikke lenger opptatt av å koble folk sammen, men å holde oss fanget. Algoritmene har Mark utviklet for å trigge emosjonelle reaksjoner, polarisere debatt og forsterke det ekstreme. Ikke fordi Mark nødvendigvis ønsker sosial kollaps, men fordi det skaper klikk, lojalitet og annonseinntekter. Sistnevnte er for øvrig en strategi de fleste norske medier også har valgt å følge. Engagement er i dag blitt viktigere enn etterrettelighet. Og det har en enorm kostnad, for når oppmerksomhet er valuta, vinner de mest ekstreme. Når følelsene trumfer fakta, vinner løgnen. Og når sannheten nedprioriteres, taper samfunnet, tilliten og demokratiet.

Og Meta er på ingen måte alene. Det finnes et tett bånd mellom de største teknologigigantene og autoritære krefter. Et nettverk av menn som gjennom data, algoritmer og manipulasjon styrer verdens gang. I dag har Putins Russland og Silicon Valley mer til felles enn vi liker å tenke på. En elite som blir rike på bekostning av folkets frihet. En symbiose av økonomisk og politisk makt, der teknologiens frihet og fravær av regulering har blitt inngangsporten til en ny type undertrykkelse hvor vi frivillig har gjort oss til brukere, til produktet og i mange tilfeller, til eksperimentet.

Det er også på overtid at vi faktisk gjør noe mer for å beskytte de mest sårbare i denne nye virkeligheten; barna våre. Over halvparten av norske niåringer er aktive på sosiale medier, ifølge Medietilsynet. Til tross for at aldersgrensen er 13 år, eksponeres barn daglig for innhold som vi aldri ville akseptert i analoge kanaler: Vold, selvmord, mobbing, hat og rus.

I over et tiår har EU og norske myndigheter snakket om å heve aldersgrensen. Men det har blitt med praten. Ingenting konkret har blitt gjort for å redusere skadene samtidig som algoritmene til TikTok og Meta har blitt stadig «flinkere» til å belønne det som sjokkerer og skaper intens emosjonell respons – uavhengig av om barna blir deprimerte, redde eller avhengige.

Det er ikke lenger holdbart å kalle dette for et generasjonsproblem eller foreldrenes ansvar alene. Når samfunnet tillater denne utviklingen å fortsette, uten å regulere eller beskytte, har vi gått fra unnfallenhet til medvirkning. Dette er ikke bare omsorgssvikt. Det er digital barnemishandling satt i system. Og det skjer på vår vakt – i vårt fagfelt – med vår stilltiende godkjenning.

Veien fra datainnsamling til teknologisk diktatur har vist seg å være svært kort. Når Meta, Google, Amazon og TikTok vet mer om oss enn våre nærmeste – og bruker denne kunnskapen til å optimalisere innhold, politikk og forbruk – må vi stille spørsmål om hvem som egentlig styrer utviklingen.

At Trump er tilbake som USAs president, støttet av mange av de samme plattformene som tidligere muliggjorde Cambridge Analytica-skandalen, bør være et varsko. Det vi ser, er ikke bare en ny medievirkelighet. Det er en ny samfunnsorden hvor følelsesbasert manipulering har erstattet rasjonell diskusjon. Fakta taper for følelser i kampen om vår oppmerksomhet. Dette er ikke en utilsiktet bieffekt – det er selve forretningsmodellen.

Når de som kontrollerer dataene også kontrollerer hva vi oppfatter som sant, finnes det ikke lenger noen reell motmakt. Derfor risikerer vi at demokratiet forvitrer fra innsiden. Ikke gjennom revolusjon, men resignasjon. Når vi ikke lenger vet hvem vi kan stole på, når vi ikke har oversikt over hvem som trekker i trådene, og når algoritmene lærer å tilpasse seg våre svakheter, har vi effektivt abdisert som borgere.

Vi i mediebransjen har lenge vært medskyldige. Vi har jaget klikk, optimalisert mot algoritmer og latt Silicon Valley definere både distribusjonslogikk og inntektsmodeller. Mange norske medier og de fleste annonsørene bruker fortsatt mye av markedsføringsbudsjettet sitt på Meta. Og det gjør dem, vel vitende om at plattformene til Mark Zuckerberg aktivt bidrar til å svekke tillit, forsterke mistillit og utarme samfunnsdebatten. Jeg forstår at Meta tilbyr målretting, rekkevidde og volum, men prisen vi betaler - i form av undergravd offentlighet, svekket barnevern og økt polarisering – er høyere enn vi har råd til. Eller trumfer økonomisk vekst alt, inkludert barna våre, tilliten til hverandre og demokratiet som sådan?

Det er på overtid at vi som jobber i og rundt medier og kommunikasjon slutter å late som om vi er nøytrale verktøybrukere. Når plattformene former virkeligheten mer enn innholdet vi publiserer, må vi også ta stilling til hvilket ansvar vi har. Som annonsører. Som byråer. Som innholdsprodusenter. Som mediehus.

For det finnes alternativer. Som annonsører kan vi blant annet velge å støtte norske redaktørstyrte medier. Vi kan kreve større åpenhet. Vi kan kreve at politikere tar grep og ikke bare snakker om å gjøre det. Vi kan velge å legge annonsepengene våre et sted som bygger opp samfunnet, ikke river det ned.

Historien viser oss én ting: Makt gir aldri fra seg selv. Den må utfordres. Og den må reguleres. Og akkurat nå er det Meta – og noen få andre aktører – som bør holdes ansvarlige for hvordan de former livene våre.

Mark Zuckerberg er ikke lenger en teknolog. Han er en politisk aktør med global innflytelse og minimal demokratisk kontroll. Det samme gjelder Elon Musk, Sundar Pichai og Jeff Bezos. De styrer ikke bare markeder. De former verdenssyn. De bestemmer hva barn lærer, hva velgere tror og hva offentligheten diskuterer. Og mens vi i mediebransjen diskuterer innholdsstrategi og CPM, sniker de seg inn som arkitektene bak morgendagens samfunn.

Derfor må vi slutte å snakke om sosiale medier som nøytrale plattformer. De er strukturerte maktapparater med egen agenda. Og vi må slutte å se på dette som bare et mediespørsmål. Dette er politikk. Og hvis vi ikke tar tilbake kontrollen, står vi i fare for å miste langt mer enn annonseinntekter. Den digitale infrastrukturen er den nye grunnmuren i demokratiet vårt. Og som med alle bygninger vil de før eller siden rase sammen hvis de ikke blir vedlikeholdt.

Hvilken side av historien vil du stå på?