Grafills nye bransjeundersøkelse avslører skremmende prognoser om økonomisk utvikling i designbransjen. Et raskt bransjesøk i konkursregistrene viser at 116 designere eller byråer har gått konkurs de to siste årene. Totalen av den mørke situasjonen og prognosene, avdekker alvoret, og behovet for handling.
Det er åpenbart at den nåværende situasjonen ikke bare er en midlertidig nedgang for designnæringen lenger, men heller et tegn på strukturelle endringer som må adresseres på en mer dyptgående måte. 

Det er på tide at verdien av design tas på alvor. Dessverre har designere ofte blitt satt i en bås som ikke evner å forklare den reelle verdien som skapes. Vi blir fort sett på som de som kan tegning, form og farge - men glemt når vi skal telle opp verdien av investeringen. Vi får kred for å lage fine designsystemer og illustrasjoner, men ikke for at det fine vi gjorde faktisk bidro til økt omsetning, bedre offentlige brukeropplevelser eller mer tidsbesparende løsninger. Det blir ramaskrik når Oslo Kommune lager et nytt designsystem, men helt stille når man ser på den totale besparelsen av caset. Det blir nyhetssaker når Forskningsrådet presenterte en ny logo, men ikke et pip når de presenterte effekten av den. Der reklamebransjen ofte har vært gode på å måle verdi og effekt av hver lille banner, så har designbransjen ofte slitt med å synliggjøre resultatene av de store grepene som gjøres. Det må vi gjøre noe med.

Nå veit jeg ikke om denne løken har en kjerne, men et viktig lag her er at kundene krever mer enn før. De vil ha god design, men de må også ha tydelige målbare resultater av investeringene som gjøres. Strategi, design, teknologi må integreres med dyp forretningsforståelse for at løsningene skal oppnå ønskede mål. Når enhver husholdning og virksomhet teller på krona, blir hver krone som investeres enda viktigere. Dette stiller selvsagt større krav til oss designere og krever en endring i hvordan designarbeidet blir gjennomført, verdsatt og belønnet.

Som designere må vi ta vår del av ansvaret for at vi ikke har klart dette bedre. Vi må ta innover oss at designbransjen vil måtte tilpasse seg den nye virkeligheten, ved å måle bedre, snakke høyere, og med mer pondus om verdien av design. Effekten av det vi gjør. Det handler ikke om kreativitet i altfor trange excelark, men å tenke nytt rundt verdien av kreativitet. I en tid der effektivitet er den største valutaen, og AI en stor utfordring for så mange, så må vi snakke enda høyere om verdien av kreativitet og designhåndverk.

Men dette må skje på en måte som ikke utelukker eller marginaliserer mindre spesialistmiljøer. Å bevare et bredt designtilbud er avgjørende for å opprettholde mangfoldet og innovasjonen i bransjen. God design skal også være god kunst, noe som skal trigge sansene våre, noe som skal utfordre oss og etablerte normer. Estetikk i seg selv har beviselig mange kvaliteter som samfunnet trenger - men, kanskje må vi lære oss å bevise disse kvalitetene heller enn å vise dem. 

I en hardt presset bransje hvor 30.000 personer anser seg selv som designere i Norge, skulle man ønske at det fantes en tydeligere nasjonal designpolitikk. Programmer som DOGAs DIP og Stimulab er gode eksempler på hva vi trenger mer av. Mer satsning, ikke mindre, på institusjoner som DOGA (Design og arkitektur Norge) er avgjørende nå. Håpet er at regjeringen kan jobbe i flere dimensjoner, på den ene siden satse på kreativ næring som skaper store verdier i samfunnet – i følge regjeringen.no så mye som 52 milliarder kroner årlig og 90.000 sysselsatte. DIP programmet har fungert bra for å knytte ny innovasjonsmiljøer sammen med designere. Slikte støtteordninger må vi ha mer av! Og, på den andre siden jobbe for at det offentlige selv blir en bedre designkjøper med økt fokus på kvalitet, og mindre på pris som avgjørende faktor.

Jeg forstår at effektivitet og besparelser er avgjørende for enhver virksomhet ved innkjøp av ulike tjenester, men samtidig mener jeg det offentlige har et større ansvar enn de fleste for å fokusere på verdien av designet de kjøper - og erkjenne at kvalitet fremdeles lønner seg.  Prisjaget gjør nemlig statlige anbudskonkurranser til en hasardiøs chicken race. Altfor mange pushes til å prise seg for lavt, slik at de ikke har en mulighet til å drive med en sunn margin. Når marginene blir for små følger permitteringer og konkurser tett på. Det er ikke bærekraftig over tid. Det er et paradoks at prisindeksen har økt 35 prosent siden 2014, mens timeprisene i designbransjen har stått mer eller mindre stille. Derfor er det på tide å ta tak i det strukturelle og få på plass en tydeligere nasjonal designpolitikk for hvordan designarbeid skal bli verdsatt og belønnet.

En god designpolitikk skal og må også stille større krav til designbransjen om å synliggjøre verdien av det vi skaper. Det ønsker vi velkommen, samtidig som vi håper på styrket statlig støtte til design som utfordrer, som pusher oss videre, som skaper nye game changere. Får vi til dette, kan vi få til mye.

Jeg har nemlig tro på at vi kan designe oss ut av dette.