Ingen liker nettreklame. Det er et nødvendig onde som forstyrrer deg fra å gjøre det du egentlig kom for. Når vi likevel må forholde oss til noe så irriterende som nettreklame så kan vi i det minste kreve at den ikke bryter loven.

Jeg jobber med brukervennlighet i digitale tjenester, så du kan si jeg er over gjennomsnittet interessert i dårlige brukeropplevelser. Den siste tiden har jeg ergret meg over at det meste av reklame på nett ikke følger loven. Først trodde jeg det bare var et og annet nettsted som skortet, men så gravde jeg litt dypere.

For å skjønne hvordan nettstedene bryter loven må man først vite om «universell utforming». Kort sagt er det en forskrift som lovfester at digitale tjenester skal være mulige å bruke av alle, ikke bare friske og opplagte 30-åringer. Forskriften har gjeldt i Norge siden 2014. Og den har noen punkter om innhold som beveger seg.

Kravene for innhold som beveger seg (for eksempel en spretten reklame for herreboksere) er at man skal kunne pause eller stoppe bevegelsen. Det er her flere synder. Hvis du for eksempel prøver å skjule en dansende reklame i Finn-appen får du svar på «Hvorfor ser du denne annonsen?» og «Om Schibsted og annonsering», men det er ingen knapp for å stoppe den. Budstikka (Amedia) har heller ingen knapp for å stoppe eller pause reklamen.

Hvorfor er dette et problem? Noen mennesker klarer ikke å konsentrere seg om det de skal lese hvis noe beveger seg ved siden av. Det finnes personer som blir kvalme av bevegelse på skjermen, og hvis jeg sliter med å konsentrere meg så kan jeg bare forestille meg hvordan det kan være for en med ADHD.

Noen nettsteder har knapper for å stoppe reklamen, men det betyr ikke at de er i mål av den grunn. Knappene man må klikke på for å skjule annonsene er ikke synlige nok til å oppfylle kravene. Aftenposten har for eksempel en tannhjul-knapp med gjennomsiktig bakgrunn, så hvis reklamen er mørk, så synes nesten ikke tannhjulet. Mange andre, deriblant Dagbladet, lener seg på Googles hvite firkant med en blå «X» i, som heller ikke oppfyller kravene.

Og selv om nettstedene hadde oppfylt alle kravene til knapper, kontraster, stopp og pause, så diskriminerer de fortsatt mot enkelte brukergrupper. Hvis en leser hemmes av bevegelse på skjermen så er det ufint å tvinge dem til å fjerne annonser uten opphold. En ledende norsk nettavis er bare ett eksempel: Det er opp til syv annonser i en artikkel. To klikk per annonse gir oss 14 klikk for å lese én artikkel på 3000 tegn. Det er konstante avbrudd i lesingen. Det minner om amerikanske tilstander på TV. «We’ll be right back after this!»

De digitale flatene er en stor del av hverdagen vår. Da er det viktig at de ikke ekskluderer enkelte grupper i befolkningen. Det er på høy tid at norske nettsteder tar ansvar og gjør reklamen på sidene deres universelt utformet.