Sist jeg sjekket var det ingen som kåret Italia til vinner i årets EM-finale før dommeren blåste i fløyta. Samme grad av generell presisjon bør vi kunne forvente når årets digitale valgkampvinner skal kåres. 

Hva slags datagrunnlag ligger til grunn når Kampanje og digitalekspert Jannikke Hannevik i Knowit inviterer til å se «de digitale vinnerne og taperne av valgkampen»? Det får vi ikke noe godt svar på. 

Jeg skal være den første til å si at det kan være vanskelig å definere digitale KPI-er. Og kanskje spesielt i en valgkampsammenheng. Det kan være enkelt å måle en konvertering hvis du selger joggesko i en nettbutikk, men nærmest umulig å måle den digitale kundereisen til valglokalet og ned i valgurnen. Og takk og pris for det.

Derfor blir det å lene seg på antall publiserte organiske innlegg og engasjement på Facebook, Instagram og Twitter, for deretter å slå fast at Rødt er vinneren av den digitale valgkampen, en altfor enkel analyse. Perioden som legges til grunn for undersøkelsen er attpåtil den fellesferien. 

Les saken som kritiseres: Rødt best i den digitale valgkampen – men Listhaug er Facebook-dronninga

Vi som har jobbet med digital valgkamp vet at partiene setter opp trykket digitalt når valgkampen kjøres i gang for fullt i august. 

Kampanje problematiserer heller ikke at partiene bruker de ulike kanalene på forskjellig måte, eller at flere kanaler er med i miksen. Vi kan for eksempel se mye til Fremskrittspartiet på TikTok, Arbeiderpartiet på Instagram Stories, Venstre på Snapchat og Høyre på LinkedIn. Det er derfor greit å minne om at det finnes flere digitale kanaler enn de omtalte i den digitale valgkampen. 

«Engasjement» i seg selv kan leses som entydig positivt når vinneren kåres, men alle som har lest et kommentarfelt som handler om politikk vet at engasjementet som regel ikke er i kategorien fruktbart. En analyse av valgkampen bør også innholde vurderinger om type engasjement. 

I tillegg burde analysen ta for seg at partiene henvender seg til ulike målgrupper. Partiene har identifisert sine potensielle velgere, og sitter dermed (forhåpentligvis) på relevant innsikt om målgruppene sine. Hvorfor skal for eksempel Senterpartiet ha en sentral tilstedeværelse på Twitter om ikke velgerne deres er der?

Det er en for enkel øvelse å summere opp antall innlegg og se på likes, kommentarer og delinger, for deretter å dra en konklusjon. Det er også en undervurdering av partiene å dra konklusjoner om vinnere og tapere når det er én måned igjen til valget. Og for alt jeg vet, så kan det godt være at Rødt kommer ut som den digitale valgkampvinneren.

Som Senterpartiet sikkert ville sagt: Vi må ta hele valgkampen i bruk. Og den er ikke ferdig.