Den gang dekket Kampanje oppgjøret med rasisme og diskriminering i PR- og reklamebransjen, utløst av Hans Geelmuydens rasistiske uttalelser. Geelmuyden erkjente senere at kommentarene hans var rasistiske, selv om de ikke var straffbare.

Det er derfor både uinformert og direkte problematisk at en redaktør som Hauger, på redaktørplass, skal definere hva som er rasisme, og hva som ikke er det på vegne av andre, på et såpass rigid grunnlag. At han forsøker å gjøre denne definisjonsmakten til et spørsmål om juss, ender i et uverdig bidrag i den viktige debatten om Frps stigmatiserende reklame.

For rasisme handler ikke bare om hva som er straffbart. Den såkalte «rasismeparagrafen», straffelovens § 185 setter en juridisk grense for de groveste hatefulle ytringene – ikke en moralsk, sosial eller normativ grense for hva som oppleves som rasistisk, eller for hvilke virkemidler som gjenskaper stereotypier og maktforhold. For å forsøke å si det på et reklame- og dramaturgispråk: Erfaringer og opplevelser med rasisme handler også om hvordan budskap og bilder oppleves, særlig av dem som stadig må bære byrden av fordommer og stereotypier. Det er ikke avsenderens hensikt som avgjør – det er mottakerens erfaring, historien virkemidlene spiller på, og hvem som rammes.

Reklame og kommunikasjon skjer aldri i et vakuum. Publikum har hukommelse. Derfor er det ikke rart at mange reagerer. De ser ikke bare én film – de ser et mønster. Et parti med en lang (!) historie for å demonisere minoriteter kan ikke forvente at folk skal tolke budskapet løsrevet fra den konteksten

Hauger må gjerne legge seg på en naiv linje og late som om det er straffelovens § 185 som skal avgjøre hva som er rasisme. Men vi andre vet bedre. Vi vet at rasisme ikke alltid kommer med skjellsord eller direkte trusler. Vi vet at reklame virker gjennom assosiasjoner, stemninger og historisk forståelse. Derfor lar vi oss ikke lure av en film som later som den bare handler om «trygghet». Når Frp bruker bilder og virkemidler som peker mot ungdommer fra østkanten med minoritetsbakgrunn som voldelige kriminelle i en valgkampanje – samtidig som de historisk har brukt lignende narrativ mot minoriteter – så tolker vi det for det det er. Det handler ikke om overfølsomhet. Det handler om erfaring.

Reklamen må forstås i den konteksten den inngår i. Og Frps kontekst er alt annet enn nøytral.

Det finnes mange utsagn som ikke er straffbare, men som likevel er rasistiske – eller homofobe, sexistiske eller antisemittiske. For å realitetsorientere Hauger: Tenk om han hadde brukt samme argumentasjon om skeive – at noe ikke er homofobt bare fordi det ikke straffes etter §185? Det hadde vært uakseptabelt. I det norske rettsvesenet har folk unnsluppet straff for å kalle andre «jævla soper» eller «jævla homo». Det gjør det likevel åpenbart homofobt. Borgarting lagmannsrett slo i 2019 fast at å skrive lapper med beskjed om å «gasse homofile med jødene» ikke nødvendigvis rammes av loven. Det betyr ikke at det ikke er grovt hatefullt.

Så hvorfor tror Hauger det er greit å bagatellisere folks opplevelser og erfaringer med rasisme, og attpåtil fra en posisjon helt uten erfaring med å bli utsatt for det selv?

Lovens grense handler om straff, ikke om hvorvidt noe er, eller oppleves som rasistisk, sårende eller ekskluderende. Vi må kunne forvente at ansvarlig redaktør i Kampanje forstår dette skillet. Når medieledere reduserer rasisme til et juridisk spørsmål, overser de nettopp det marginaliserte grupper forsøker å sette ord på: opplevelsen av å bli gjort til «den andre», gang på gang, i møte med reklamer, symboler og språk som reproduserer nedlatende eller stereotypiske forestillinger.

Hva har Hauger lært etter Geelmuydeen-gate, som ansvarlig redaktør for en nettavis hvor oppgjøret med rasisme og diskriminering i norsk PR- og reklamebransje ble tatt fem år tilbake i tid? Ingenting, tydeligvis