Takk for et klokt og nyansert innlegg, Knut Kristian. Du skriver – med ditt sedvanlige overblikk – det mange i vår bransje kanskje trengte å lese akkurat nå. Og jeg leser det ikke som et frontalangrep, men som en invitasjon til å tenke videre sammen. Derfor svarer jeg – ikke for å helle bensin på bålet, men fordi jeg mener det er viktig at vi holder flammen levende i det som faktisk er en av de viktigste samtalene vi kan ha: Hva slags virkemidler vi bruker i kommunikasjon – og hvorfor.

Samtidig er det umulig å ikke merke at en sentral passasje i innlegget ditt retter seg mot begrepsbruken min. Jeg er – så vidt jeg vet – den eneste i debatten som har formulert ordene «rasistisk propaganda». Et sterkt uttrykk, ja. Og som du sier: sterke ord bør ikke slenges ut ukritisk. Det er jeg helt enig i.

Les også: - Hvordan havnet vi her?

Men her er poenget mitt: Det er ikke tilfeldig at jeg brukte nettopp det begrepet. Jeg skrev det ikke for å sanke likes. Jeg skrev det fordi det var dét filmen oppleves som for mange – ikke minst for ungdommer med minoritetsbakgrunn som ser seg selv fremstilt som stereotypiske trusler i en skrekkfilm regissert av et norsk reklamebyrå på oppdrag fra FrP. Det var en spissformulering, ja – men det betyr ikke at den er uten dekning. Og ytringsfriheten, som vi begge verdsetter, gjelder vel også for den som kritiserer retorikk som splitter, stigmatiserer og marginaliserer?

Du har helt rett i at filmen juridisk sett holder seg innenfor rammene. Det gjør min kommentar også.

Det som provoserer meg, og mange andre, er at FrP – og enkelte profiler i partiet – i praksis kaster om seg med stigmatiserende, nedsettende og ofte direkte sårende uttalelser på daglig basis. Det skjer fra talerstoler, i medieutspill, på Facebook. Og når vi da – som kreative fagfolk – ser en film som viderefører og forsterker denne retorikken visuelt og emosjonelt, ja, da har vi som er motstandere av dette et ansvar for å si fra.

Ta FrPs Per Manvik i min fødeby Larvik for noen dager siden. Fra talerstolen proklamerte han: «Først og fremst vil jeg si at jeg selvfølgelig ikke har noe imot homofile. Bare så jeg har sagt det med én gang. Men jeg synes det blir litt mye. Og mange, mange flere. Det er veldig mange som er homofile, og blir mer og mer homofile.» Dette ble forsøkt stoppet av ordføreren. Manvik gikk stille og ordløst ned fra talerstolen.

Det er ikke satire. Det er virkelighet. Og for mange i vårt samfunn – minoriteter, skeive, unge mennesker på Tveita eller Teie – er dette en vond og altfor kjent virkelighet.

Så nei, jeg beklager ikke at jeg satte ord på det. Jeg kunne kanskje valgt et mildere uttrykk. Det ville kanskje gjort kommentaren min bedre? Men den ville også hatt mindre sannhet i seg. Og sannhet er viktig nå.

For som du selv skriver: Dette handler ikke bare om en film. Det handler om hvilket samfunn vi vil være en del av. Om hvem vi velger å snakke til – og hvem vi velger å snakke om.

Og i det lyset blir det også et tankekors at det er du, redaktøren i Kampanje, som forsøker å nyansere og rydde, mens de som faktisk har laget filmen fortsatt er tause. Helt tause. Det er for meg noe av det mest usmakelige i denne saken: At man lager noe så polariserende, så kalkulert i sin fryktretorikk – og deretter gjemmer seg bak kunden og håper stormen går over.

Den stormen bør ikke gå over. Den bør føre til ettertanke. Og til handling.

For dette handler om mer enn reklame. Det handler om hvilken retning vi navigerer i – som bransje, som borgere, som mennesker.

Og noen ganger, Knut Kristian, er det slik at når hat og stigmatisering stadig får lov til å snike seg inn som «ærlig tematikk» og «representativ casting», så må noen stå i det paradoksale – og svare med virkemidler som også stikker. Ikke fordi vi vil polarisere. Men fordi det er vår forbanna plikt å si: Dette aksepterer vi ikke.

Ikke i vår bransje. Ikke i vårt samfunn. Ikke på vår klode.