Jeg skriver denne kommentaren fordi jeg ønsker å dele min erfaring med det å gjøre en endring i vanene etter å ha mistet spisselysten. Sommeren 2022 tok jeg et vågalt valg ved å påta meg rollen som fullverdig byrå, alene. Det har vist seg å bli et belysende valg, beriket med både faglig og personlig vekst – jeg har hatt muligheten til å utnytte all min kompetanse, erfare tettere samarbeid med kunder, og triumfere over utfordringer jeg tidligere ikke visste jeg var i stand til å håndtere.

Først et spisset eksempel fra den virkeligheten jeg valgte å forlate:

«Byrålederen har fått seg en kunde som ønsker en kampanje. Konsulenten overtar oppdraget og sender en brief til Prosjektlederen, som allokerer et team med en Planner, Art Director og en Tekstforfatter. Etter 3 uker har debriefen landet i et gjennomtenkt Facebook konsept. Konseptet trenger en SoMe-vennlig Tekstforfatter og visuelt krydder fra Design. Dette sendes så til en publiseringsvennlig Content Manager, som ber om tilgang til kontoen fra Digital Prosjektleder, og med godkjennelse fra Kreativ Leder publiserer kampanjen. Postene som er laget, må deretter følges opp med artige svar på kommentarer fra målgruppen. Dette gjør han skarpe tekstforfatteren hos PR. Facebook-delen av oppdraget avsluttes så med å sende data til Analyse som sjekker konverteringer opp mot sporingen som ble satt av Digital Rådgiver, med en tydelig Strategi for øyet. Sporingen følges deretter opp med Remarketing bannere produsert av Utvikleren. Helt til slutt stikker konsulenten og hovedteamet i et møte med kunde og sanker heder og ære for en vellykket kampanje.

Dette i en perfekt verden, og sjansen for at kampanjen vinner en pris er til stede. Men for at det skal skje, så vil gjerne AD og Tekstforfatter jobbe med den presentasjonen ideen fortjener. Dette gjøres sammen med UX Designer, Filmregissør og Klipp, samt voice lest inn av Kommunikasjonsrådgiveren med den silkemyke stemmen. AD Assistenten er så vennlig å sende det hele inn til juryen, og Økonomisjefen plukker opp regningen, både før og under prisutdelingen – hvor det beste minnet var vitsene fra han nye i AI.»

Det er ikke til å stikke under en stol at det her er mange involverte spesialister. Involverte som også bruker tid på å sette seg inn i problemet som skal løses. Tid er verdifullt, noe som er tydelig når vi tidvis blir servert genial kommunikasjon og vinnere av internasjonale priser.

Men – jeg tror utviklingen med så nyansert spisskompetanse kan medføre et problem, både for oppdragsgiverne og internt i kommunikasjonsbransjen. Alle ønsker god kommunikasjon, det er det ikke tvil om. Men i noen tilfeller koster det mer enn det smaker:

Spisseforstyrrelser:

Budsjettene tillater ikke alltid den nødvendige graden av involvering som spesialistbasert arbeid krever. Resultatene kan dermed bli preget av kompromisser, misforståelser og ikke minst dårlig kommunikasjon rundt felles målsetting.

Spissevegring:

Andre ganger kan man velge å la oppgaven blir håndtert på en mindre optimal måte, med færre spesialister, og gjerne tilfeldig basert på hvem som er tilgjengelig. Dette kan fort medføre at sentrale fagområder blir neglisjert.

Kjedespissing:

For å bringe frem motivasjon og arbeidslyst blant spesialister er det avgjørende å skape en opplevelse av tilhørighet, og ikke minst at deres bidrag er viktig for helheten. Ofte blir spesialistene introdusert til oppgavene sine kun når det er deres tur i produksjonsprosessen. Dette kan føre til at man rutinemessig utfører oppgaven, og det med begrenset eierskap.

Overspisst:

Kommunikatører kan ofte havne i en situasjon, godt ledet an av en spisseglad leder, hvor de føler seg låst til sin tildelte rolle – Undertegnede er nesten helt sikker på at man ikke finner en Content Manager som tenker «Yes, pensjonstilværelsen next». Det er altså stor risiko for at man kommer til et punkt hvor man har fått mer enn nok.

Poteten:

Noen mener at et hvert kjøkken med respekt for seg selv, bør inkludere poteten! Jeg derimot er fullstendig overbevist, og det med støtte fra BIs studie av landets 700 største bedrifter. Poteten er uhyre effektiv, kan brukes til så mangt, og ofte god som tilbehør – velger man å ignorere den, må man regne med at noen velger et annet sted å spise.

Nå er det kun en ting jeg fortsatt spisser. Det er forholdet jeg har til mine oppdragsgivere, med tilbehør som gjennomstekt engasjement, bakt breddekompetanse og fløtegratinert tilhørighet.

Bordet er herved dekket, opplevelsen er fortreffelig og jeg oppfordrer alle til å smake. Vel bekomme!