Av alle teite ting reklamebransjen er kjent for (ping-pong-bord, buzzwords, store egoer, skjegg, merkelige luer osv), så er reklameprisene kanskje det teiteste. Sett fra utsiden.

Norske byråer brenner millioner av kroner på å KANSKJE vinne en tilnærmet verdiløs klump med metall (og en ganske verdifull artikkel på Kampanje.com).

Har du venner i bransjen er sosiale medier en endeløs rekke av «Se hva vi vant!»-poster og «GRATTIS!!! DET ER HELT SJUKT!?!»-svar fra kollegaer og kunder. 

Og det verste av alt. Jobbene som vinner er sjelden de samme jobbene som folk har sett. Å forklare Gullblyant-gull i et familieselskap har jeg gitt opp for lengst. De tomme blikkene mens du ivrig forklarer den revolusjonerende kupong-mekanikken fra McDonalds… ellers takk. 

«… men vant den Lotto-bikkja noe, eller?», spør tante. 

Reklamepriser er så meningsløst.

Særlig hvis du ikke har vunnet på en stund. 

Men her snur historien.

For reklamepriser har heldigvis en viktig funksjon. «Reklamepriser er som konseptbiler», sa Neil French (en kreativ leder for lenge siden). Konseptbilen kommer kanskje aldri for salg. Men designet, motoren, teknologien og nyvinningene kommer til å inspirere bildesignere over hele verden.

Reklamepriser er idékonkurranser. Ideer måles mot hverandre av ekstremt kritiske kollegaer og til slutt hylles det beste og mest nyskapende. Nye måter å skape oppmerksomhet og gjennomslag på - det trenger vi.

Konkurranse holder oss på tærne. Konkurranse gir annonsørerne et øyeblikksbilde på hvilke byråer som jobber hardt, og hvilke som ikke henger med. Og det gir byråene en oversikt over hvilke folk som er verdt lønna si.

Problemet er bare at det er så sykt mange av dem. Å tjene penger på byråenes forfengelighet er blitt litt for enkelt. Kanskje vi skulle blitt enige om et lite knippe konkurranser som faktisk var verdt å vinne?

Denne kommentaren ble først publisert på Linkedin og er gjengitt med tillatelse.