Da jeg startet karrieren min i reklamebyrået TBWA i 1995, var det ingen med ikke-vestlig bakgrunn i norsk reklamebransje. Faktisk fantes det knapt ansatte fra Oslo øst. Senere, da jeg jobbet i Dinamo i 2002, skrev Ingebrigt Steen Jensen en kronikk der han etterlyste mangfold i bransjen, noe som raskt ble en bransje-lættis, og til og med resulterte i en tegneseriestripe i KF-magasinet (Kreativt Forums medlemsblad). Det gjorde meg ingenting da. Jeg hadde akseptert at kommunikasjonsbransjen var hvit, rigid og ensporet. I dag angrer jeg på min passive holdning.

Som de fleste andre bransjer har heller ikke kommunikasjonsbransjen vært særlig innovativ eller endringsvillig. Til tross for sitt kreative og fremoverlente selvbilde, var reklamebransjen for eksempel skeptisk til internett-markedsføring, tidlig på nittitallet. På samme måte var mange av mine kollegaer negative til kundeinvolvering i strategiske og kreative utviklingsprosesser, samtidig som flere byråer fremdeles har en tilnærming­ til faget og en arbeidsmetodikk med et umiskjennelig preg av Mad men.

Mange har fortsatt sommerens kebabnorsk-uttalelse fra Hans Geelmuyden og den etterfølgende debatten friskt i minne. Det er tydelig at meningsbærere i bransjen mangler krysskulturelle kommunikasjonsferdigheter. De vet ikke hvordan de skal snakke om eller med målgruppen «nye nordmenn». Da vet de vel heller ikke hvordan de skal rekruttere fra den? For meg ble dette en personlig vekker. Innvandrere utgjør nesten 15 prosent av Norges befolkning. Norske barn av innvandrere (som meg) opplever like mye diskriminering som sine foreldre. Kunne man unngått Geelmuyden-gate gjennom større samfunnsforståelse og bredere rekrutteringsstrategi? Jeg sendte et notat til Kommunikasjonsforeningen (KOMM) og Kreativt Forum (KF). I notatet nevner medforfatterne og jeg 7 av 14 essensielle tiltak for å øke kommunikasjonsbransjens etniske mangfold.

Økt mangfold har blitt en slogan og et ideal de færreste virksomheter vil unnlate å stille seg bak. Men på de fleste arbeidsplasser fortsetter den homososiale reproduksjonen som før; at virksomheten ansetter personer som er like de som allerede jobber der. I det korte løp kan nyansatte som «glir rett inn» være effektivt. På litt lenger sikt medfører dette at bedriften går glipp av gode talenter og mulighetene som ligger i en mer diversifisert arbeidsstokk; som flere perspektiver, bredere forståelse av markedet og kundens behov med mer.

For PR og kommunikasjon handler om påvirkning. Kan man påvirke, så kan man få folk til å gjøre som man vil. Man kan få folk til å spise mer Grandiosa, eller til å trene mer. Hvor viktig er det ikke at de som selv blir utsatt for rasisme og hets bidrar på til utvikling av antirasistiske kampanjer, og lobber for strengere nettmobbings-lover? Eller informerer målgrupper ingen kjenner bedre enn dem om pandemien? Krysskulturell kommunikasjonskompetanse læres ikke på Høyskolen Kristiania. Denne kompetansen er de tokulturelle kommunikatørenes livslodd, slik den var for jødiske og italienske idémakere på slutten av 50-tallet i New York, senere kjent som Mad Men – de som snudde reklamebransjen og -faget på hodet.

Det store spørsmålet er om vi vil få økt mangfold i kommunikasjonsbransjen. Her er svaret: Ja, hvis kundene krever det. De aller fleste endringer i kommunikasjonsbransjen har vært kundestyrte. Samskapings-prosesser, åpne kundelister og internettmarkedsføring er eksempler på kundestyrt utvikling. Nå vil kunden ha mangfold i større grad enn tidligere, og nesten alle større merkevarer ser verdien av å snakke til flere segmenter. Kunden sier «hopp», bransjen sier «hvor høyt?». 

Om det er kommunikasjonsbransjen eller kunden som ønsker økt mangfold i byråene er i bunn og grunn uviktig. Det homogene Norges tid er over. En endring må skje. Fordi alternativet er en irrelevant og lite troverdig kommunikasjonsbransje innen kort tid.