Som samfunnsengasjert reklamefilmregissør fra Oslo Øst, har jeg fulgt den siste tidens debatt om blindsoner i PR-bransjen med stor interesse. Debatten er på overtid, og jeg er nok ikke alene om å føle på at «Geelmuyden saken» bare er toppen av isfjellet. For det finnes mange som han, med et utdatert referansegrunnlag, i bransjen vår.

Hevder du å være fargeblind, at du rett og slett ikke ser farge, er du blind for diskrimineringen mange opplever. Som kommunikasjonsbransje kan vi ikke være blinde. Det er vår oppgave å se samfunnet og speile det riktig, all den tid medie- og PR-bransjen forteller samfunnet hvordan vi er eller ønsker å være.

I mitt yrke ser jeg ofte hvordan «blikket» til mediebransjen er påvirket av farge og fordommer. Et enkelt eksempel er casting. Flere ganger har jeg opplevd at oppdragsgivere blir usikre når vi presenterer cast som ikke passer med det de har sett for seg.

Ved ett tilfelle, i en reklamefilm med 14 forskjellige aktører, stusset kunden kun ved to. Den ene var en indisk mann på 60 og den andre var en pakistansk mann på 40. Det var ordentlig vrient fordi det var noe som ikke passet med mannen på 40. Han skulle spille en vanlig familiefar i enebolig og dette føltes rett og slett litt lite gjenkjennbart. Folk ville ikke kunne relatere seg til han like lett. De mente ikke noe vondt med det, de klarte rett og slett bare ikke å se for seg at den pakistanske mannen på 40 bare kunne være nettopp dét; en vanlig familiefar i enebolig.

Det hender at vi caster utenlands, for eksempel i London, for å ha nye ansikter å velge i. Der opplever vi at menn med bakgrunn fra Pakistan, India eller Midtøsten oftere har bilder av seg selv som skurker i casting-profilen.

Dette rett og slett fordi det passer bedre med det bildet de ofte blir castet til. De er mindre aktuelle som småbarnspappa eller den joviale naboen, og mer aktuelle som terrorist, slem og farlig mann, så det er dette de har bilder på.

Det bransjen vil at du skal være, er det du får lov til å være.

Hvis du først og fremst ser en pakistansk mann på 40 som ikke er like lett å relatere TIL som familiefar eller får inntrykket av at han er en skummel mann, er det fordi det er sånn du er vant til å se han. Når fordommer som dette, som jo oftest er et resultat av frykt eller mangelfull innsikt, får lov til å ubevisst styre oss, kan jeg godt forstå at det er lett å «glemme» mangfold når man skal fronte merkevaren sin. Problemet er bare at det er riv ruskende galt!

Fordommer som dette er formet av referansegrunnlaget ditt, hvor du er vokst opp, hvor du bor og hva slags omgangskrets du har. Derfor er det helt avgjørende for en oppdatert bransje å ha et mangfold internt, som kan arrestere disse blindsonen når de dukker opp. At bransjen er så homogen som den er, er en stor svakhet. Det alene er med på å forme blikket vårt.

Visuelle statements om hvem som er familiefaren og tekstuelle statements om hvem som snakker kebabnorsk eller er ekstremist blir til halvsannheter som serveres tilbake til befolkningen, hvor fordommene igjen reproduseres.

Så hva gjør vi da, når folk, vanlige folk, begynner å tro på fordommene vi selv er med på å servere?

Vi må erkjenne at vi er bakpå. Vi må tilegne oss kunnskap om egne blindsoner og forstå at om vi ikke jobber aktivt mot, blir vi ofre for våre egne fordommer.  Om vi ikke foretar denne selvransakelsen ASAP betyr det, på bransjenivå, at vi mister samfunnsforståelsen og blir avleggs.

Vi går også glipp av betydelige ressurser rett og slett fordi vi ikke klarer å se det som nettopp dét; ressurser.

På samfunnsnivå betyr det at vi er med på å bidra til en ytterligere segregering, og en stor del av befolkningen vil føle seg fremmedgjort og usynlig.

De siste dagene har det vært mye snakk om forståelse og endelig er offisielle beklagelser på bordet. Det tok oss likevel tre uker å komme dit.  Skal vi derfor starte arbeidet med å røyke fredspipe, må vi anerkjenne at det er hos oss vi må begynne å røyke ut fordommene.

Da trenger vi modige, oppdaterte og ydmyke bransjeledere over hele fjøla, som tør å leve verdiene de mener de står for.

Det er tross alt disse lederne som har makt til å forme kulturen i selskapene sine. Det er disse som kan tørre å se ressurser som ikke har blitt sett før, som kan støtte modige oppdragsgivere som briefer og har siste ord i casting-prosessene.

Her har Geelmuyden lovet selvransakelse, så får vi bare håpe at flere ledere gjør det samme.

Synes man dette er en for brysom og slitsom oppgave, er det på tide å gi fra seg stafettpinnen.

For er det en ting de siste ukers debatt har vist, er det at det lille mangfoldet denne næringen har, er en enorm ressurs med et viktig og våkent blikk på bransjen.