Anorak-sjefen trekker ned glidelåsen og viser frem det han mener er ydmykt og nysgjerrig.

Jeg vet ikke hvor mye Møllers Tran Vierdal tyller i seg på morgenkvisten, uansett går det i ball for ham, og forbruket burde reduseres.

Les også: - Tåkefyrstinnen Hartmann

Vi har fått med oss at Anorak-sjefen mener at det å dytte en kjendis foran kameraet for å snakke om brennbare samfunnstemaer er synonymt med samfunnsengasjement. Metoden er kanskje virkningsfull, den er i hvert fall lønnsom, men når man ser hva som er skjedd med Listhaug og asylpolitikken etter Anoraks Joner-stunt, burde kanskje den «ikke-skråsikre, kloke, ydmyke og nysgjerrige» sjefen åpne for at det også kan finnes andre måter å gjøre det på? 

«Kanskje Vierdal mener at man burde legge seg flat når man snakker sant, men det blir aldri rådet fra GK.»

Men nok tid i Vierdals sandkasse. Det er mange reklamebyråer, Anorak inkludert, som har svært dyktige folk som er opptatt av samfunnet rundt seg. Dette resulterer fra tid til annen i god og prisvinnende kommunikasjon som vi lar oss inspirere og begeistre av.

Poenget Anorak-sjefen har gått glipp av er følgende; GK har i 30 år systematisk rekruttert en helt annen kunnskap enn de tradisjonelle reklamebyråene. Vierdal har rett i at jeg er nyfrelst i min nye jobb. Jeg har blitt kjent med forfattere, journalister, politikere, samfunnsvitere, kreatører, filmskapere, finansanalytikere, designere og nyslåtte verdensmestere i content marketing. Jeg bryter daglig meninger med noen som har en annerledes bakgrunn enn meg selv.  På en god dag klarer vi å integrere den samfunnsforståelsen dette i sum representerer, og det er her vi skiller oss fra de fleste andre kommunikasjonsmiljøer i Norge, rene reklamebyråer inkludert.

Kanskje Vierdal mener at man burde legge seg flat når man snakker sant, men det blir aldri rådet fra GK. Selv når vårt syn på kommunikasjonsfaget provoserer noen som kanskje vil fortsette å jobbe på samme måte som de alltid har gjort.

Vierdal klarer å dra Bertrand Russell inn i debatten. Vi tror at Russells elev Wittgenstein kunne lært ham et og annet. I den unge Wittgensteins hovedverk «Tractatus» er siste setning: Om det man ikke kan tale, må man tie.

FAKTA:
Hele debatten startet da Kampanje omtalte at Marit Høvik Hartmann og Fred Hauge var nyansatte i Geelmuyden Kiese: Geelmuyden Kiese henter inn reklameprofiler. Så kom et motinnlegg fra Jon Fredrik Sandengen i Per Høj: - Klassisk brønnpissing fra Geelmuyden Kiese.

Høvik Hartmann svarte Sandengen med dette innlegget: GK: - Vi har rett. Fredag kunne vi bringe nok et svar til Høvik Hartmann da Torgeir Vierdal hadde denne kommentaren på trykk: - Tåkefyrstinnen Hartmann