Det er enighet om at innovasjon og kreativitet skal redde både verden og norsk økonomi. Samtidig er det en økende bevismengde som påpeker at det blir vanskeligere å komme opp med nye ideer, til tross for all startup-eufori og alle disrupsjons- og innovasjonskonferanser.

Du stusser selvsagt over at det skal ha blitt vanskeligere å komme opp med gode ideer i dag, med så mye fokus og velvilje som finnes overalt. For hvem har vel ikke hørt om da det amerikanske patentkontoret foreslo å legge ned på slutten av 1800-tallet fordi det ikke var mer igjen å oppfinne?

Men forskere ved Stanford Institute for Economic Policy Research har sammen med det amerikanske National Bureau of Economic Research funnet ut at innovasjoner som øker produktiviteten er stadig tyngre å finne frem til.

I gamle dager kunne et enkeltindivid komme opp med en genial oppfinnelse som hjalp utviklingen frem i ett byks, i dag er det ikke tilfelle lenger. Uansett hvordan de vrengte og vridde på det, kom forskerne til at den eksponentielle veksten i forskning dekket over det faktum at produktiviteten var fallende. Det er tjue ganger flere som jobber med forskning og innovasjoner i dag enn i 1930, mens produktiviteten deres har falt med en faktor på 41.

Rapporten sier rett ut at skal man opprettholde veksten i amerikansk økonomi, må man doble forskningsressursene hvert 13. år!

«I funksjonelle bedriftskulturer skyr man avvik fordi idéprosesser skaper ambivalens, mens det i kreative kulturer er avvik som er utgangspunktet for nyskapning og derfor verdi.»

Tøffe kår for kreativiteten
Det er også en helt annen grunn til at kreativiteten har tøffe kår. Vi overfører mer ansvar til funksjonelle og automatiserte prosesser under unnskyldningen om at det frigir kapasitet til nettopp nye ideer og innovasjon. Men i praksis underlegger vi oss konform funksjonalitet enda mer når vi legger opp til optimalisering og inkrementell forbedring.

For jo flinkere du er til å perfeksjonere, jo mer fanger du kun avslepen data i neste runde - som igjen avgir minimalt forbedret data som til slutt ikke gir noen nye læringspunkter i det hele tatt. Vi skaper datamessige ekkokammere som etter hvert blir sterile fordi alle avvikene er fjernet.

Professorene Eric Anderson og Florian Zettelmeyer ved Northwestern University har forsket på dette sultefôrede fenomenet. Og de fant at jo bedre man er til å hente innsikt og tilpasse med dataanalyse, jo mer strømlinjeformet blir operasjonene. Og jo mer strømlinjeformet det operasjonelle blir, jo mer homogen blir dataen som hentes fra det operasjonelle. Du avmagres når næringskjeden går i loop og kundebasen ikke vokser.

For interessant nok er det nettopp avvik som gjør at man finner mer avgjørende forbedringspunkter, og kanskje helt nye løsninger. Dette har blitt bekreftet også innen marketing der kampanjer med altfor finsegmenterte kriterier basert på eksisterende kundeprofiler blir «innavl» og overhodet ikke skaper vekst. 

I funksjonelle bedriftskulturer skyr man avvik fordi idéprosesser skaper ambivalens, mens det i kreative kulturer er avvik som er utgangspunktet for nyskapning og derfor verdi. Professorene anbefaler å rote alt skikkelig til med jevne mellomrom for å skape variasjon. Men sannheten er kanskje at rotet og avviket alltid må være der, og ikke bare når datakyrne pådrar seg Creutzfeldt-Jakobs syndrom.