I disse dager skal byråleder i Design Container, Linn-Cecilie Linneman, til Westerdals for å snakke til studentene. Associated professor ved linjen for grafisk design, Yann Bougaran, oppfordret henne til å «gi jentene en pep-talk» for at de ikke skal miste motet før de i det hele tatt har begynt. Selvtilliten deres er ikke helt på den banehalvdelen den burde være; den har pådratt seg slagside i et brusende farvann av unge lovende menn med mye albuer og hipster-cred. Det er bedrøvende. Det er ikke engang ett år siden Ronja Perez Møystad formulerte et hjertesukk i bråkjekke ordelag i Aftenposten, der hun frustrert beskriver en studiehverdag som består av en homososial reproduksjon (Ideen om at like barn leker best, rekrutteringen av personer med likhetstrekk med en selv i den tro at det gjør samarbeidet lettere.), som vi kjenner fra før: menn velger menn, og sånn går nå dagan. 

Gutter som rotter seg sammen på studiet oppleves altså som en hemsko for jentenes kreative utvikling. Og det er minst like alarmerende at de har inntrykket av at dette kun er en forsmak på arbeidslivet i bransjen. Generelt kan det virke som studentenes inntrykk også er formet av det som er synlig for dem via bransjemediene. Om bransjen fremstår «gubbete» kan det hende at det baserer seg på samme sosiale mekanismene som gjør Perez Møystad oppgitt. De personene som gaper høyest forblir ofte «top of mind» for kommentarer i media eller ymse juryer (jepp, dette er fortsatt et tema). Og så blå-kopieres kontaktlisten til neste runde uten videre ettertanke, noe som sementerer en utvelgelsesprosess som ikke gagner kjønnsbalansen noe særlig.

Kvinner på scenen
Men på en festdag som Gullblyanten kommer mange slags dyr ut i manesjen. Denne prisutdelingen er kanskje bransjens mest synlige arena. Årets dyktigste kreatører strener smilende opp på podiet, og gir spirende kreative ikke bare et tydelig mål, men også et bedre bilde på teamets betydning over individets. På Gullblyanten blir samarbeidet premiert, men selv på den røde løperen kan det ligge noen fallgruver. Hvem er teamene som tramper opp for å hedres? Er det like mange stiletthæler som lakksko?

Dette er også Perez Møystads poeng, om enn omformulert. Det ligger stor verdi i å jobbe sammen uten at personlige ulikheter skaper unødig støy for produksjonen. Men det er samtidig et holdningsproblem om hovedvekten av de premierte er rent mannlige team under påskuddet «det handler jo ikke om kjønn, men om egenskaper.» Fikk jentene engang sjansen til å bidra til konkurransen, i kombinasjon med det motsatte kjønn eller også som rent jenteteam? Enhver ved sine fulle fem vil være enig i at det ikke skal kvoteres. Det finnes knapt noe så ydmykende som å bli valgt fordi det trengs ei jente. Da sier man at egenskapen man først og fremst stiller med, er å være kvinne. XY-kombinasjonen er ikke en ferdighet, men en biologisk tilfeldighet. Ikke irrelevant, men langt fra viktigst. At kvinner må føle en stadig usikkerhet om det er på grunnlag av meritt, og ikke skritt (sorry, for fristende rim) hun får et oppdrag, er en subtil hersketeknikk.

Likestilling er heller ikke den eneste grunnen til å elske frem mer blandings i teamene. I psykologien ser man at ulikhet i team gir bedre resultat når kompliserte oppgaver skal løses. Team med stor likhet innad har større sjanse for å falle inn i et mønster man i organisasjonspsykologien kaller «group think». Dette kan innebære lavere motivasjon til å utfordre i tillegg til den homogene gruppens snevrere perspektiv. Med andre ord mindre kreativitet og mindre innovasjon.

Mad men
Sakens kjerne er ikke hvem som kan stå når festdrikken skal ut igjen, men om kjønnssammensetningen reflekterer bransjen sett under ett (omtrent 50/50 ). På tide å løfte litt på dyna. En uformell og ikke spesielt vitenskapelig spørrerunde, resulterte i følgende fordeling på team og sammensetning hos tilfeldig utvalgte, fremtredende byråer i landet;

  Faste team Kun menn Kun kvinner Blandet
Byrå 1 4 4 0 0
Byrå 2 3 (1 interns) 2 1 (interns) 0
Byrå 3 5 4 0 1
Byrå 4 5 1 0 4
Byrå 5 12 5 2 5


Som vi kan se, er Byrå 4 kjerringa mot strømmen, bokstavelig talt.  

Reklamebyråenes kreative tospann er heller ikke hele bildet. De fleste prosjekt involverer en hel armada disipliner, i tillegg til rådgivende og administrative funksjoner. Men også her er hvem som gjør hva ganske forutsigbart.

Vi jobber i en bransje som i utgangspunktet ikke har mange tradisjonelle føringer når det gjelder kjønn, det vil si at det ikke er ansett som en tradisjonell mannsbastion eller kvinnesyssel. De siste 15 årene har det vært balanse mellom yin og yang. Ferske tall fra Kommunikasjonsforeningen viser til og med at 67 prosent av deres medlemmer er kvinner. Likevel, i posisjoner med en viss prestisje, er det oftest menn.

Blant kreatørene er det også overvekt av menn. Og så da: den evig kvinnelige prosjektleder. Riktignok er tallene fra Kari Nyheim Solbrækkes artikkel gamle som alle haugene, men det finnes ikke oppdatert statistikk. Hvorfor fremstår dette som uinteressant, om ikke rett ut tabuisert? Tittel til tross, det er sjelden prosjektleder er leder i ordets rette forstand. Nina Amble og Elisabeth Gjerberg beskriver i en artikkel i Sosiologisk Tidsskrift fra 2007, at selv om teamene er internt avhengig av hverandre, er det også et tydelig hierarki. Mellom konsulent og prosjektleder er det med andre ord et typisk over- og underordningsforhold. (Det reflekteres naturligvis også på lønnsslippen, men det får bli et annet innlegg.)

Det er ingen fjær i hatten om vi i 2017 fremdeles røkter en rollefordeling der gutta er sjefene og strategene, og jentene er sekretærene. Hvorfor ikke heller prøve å være i front når det gjelder å stifte ihop lønnsgapet og jevne kjønnsforskjellene med jorden? Da kan man virkelig med ettertrykk påstå at bransjen viser vei.

«Man is defined as a human being and woman as a female (…)» Simone de Beauvoir

Bedre design i designbransjen?
Faste kreatørteam har lenge vært en produktiv hjørnestein i reklamebransjen. I designmiljøer er rollefordelingen ofte annerledes; ikke sjelden er én designer per team nok for å gjøre jobben. Men betyr det at jentene har større sjanser til å vise seg frem her?

En ny runde forespørsler ble sendt til fem ulike byråer, fra klassisk grafisk til mer digitalt orienterte. Svarene viser at det er en overvekt av herrer totalt sett, men at tingenes tilstand har bedret seg siden 2002, i alle fall med tanke på antall kvinner i teamene.

  Designere Menn:Kvinner Rådgiver/leder* Menn:Kvinner
Byrå 1   13 12:1 2 0:2
Byrå 2 5 3:2 2+ 1 junior 2:1 (junioren)
Byrå 3 6 2:4 3 1:2
Byrå 4 13 7:6 11 2:9
Byrå 5 5 5:0 2 0:2

* Stillinger; Rådgivere, konsulenter eller ledere.

Det er et lengre lerret å bleke, men mange kvinner innen design beskjeftiger seg med både rådgivning og ledelse, kreativt som strategisk. Og fler kvinner sitter i sjefsstolen. I enkelte byråer er til og med kvinner i flertall, men disse byråene er fremdeles i mindretall. Derfor får det gjenstå å debattere om kjønnsbalansen best vurderes i hvert enkelt byrå, eller i bransjen i sin helhet. For jentene på skolebenken viser dette uansett at det er muligheter for den som har ambisjoner.

Nok en positiv trend innen designmiljøet, er at det finnes byråer som gjør svært bevisste valg for å oppnå kjønnsbalanse – uten å gå på akkord med meritokratiet. De vet at det absolutt er mulig å finne personlig egnede medarbeidere i Evas drakt. I blant handler det bare om å være villig til å gå utenfor sine egne nettverk. Akkurat som med jurymedlemmer, trenger man egentlig ikke lete etter jentene, man trenger å se opp fra den utbrukte kontaktlisten sin.

- Har ikke råd til å la jenter sitte på hendene
Det går det an å berolige skolejentene med at de nok skal få boltre seg og vist frem sine evner. En arbeidsplass har ikke råd til å la jentene sitte på hendene, og de er heller ikke der som poster-girls for likestilling. Avhengig av sammensetningen av kjønn i byrået forøvrig, vil jenter og gutter jobbe sammen både titt og ofte. Og alle må jobbe jernet. Sånn sett er arbeidslivet er relativt velsmurt, selv om det er noe grus i maskineriet om man skjeler til lønningsposen. Som i samfunnet forøvrig, er dessverre slik at jentene ikke får like mye igjen for strevet. I Grafills lønnsundersøkelse for designbransjen for 2015 er tallenes tale at gutta får drøye 10 prosent mer i samtlige av disiplinene. Det eneste lyspunktet for nyutdannede jenter, er at just de første par årene tjener de mer enn sine brødre i bransjen. Når gutta er blitt varme i trøya, stikker de fra.

Men for å i det hele tatt bli en del av bransjen, kreves det nitid røkting av seg selv som sin egen merkevare. En del av presset Ronja og hennes medstudenter kjenner på, oppstår i denne konteksten. Kreatører i støpeskjeen må kontinuerlig gjør seg lekre for potensielle arbeidsgivere, og Perez Møystad hevdet at utelukkingen av jenter gjør at de stiller med en dårligere hånd i det kappløpet. Derfor var det gledelig å lese at Bård Torgersen ved Westerdals’ tekstlinje akter å bidra til snu trenden gjennom å blande studentene mer aktivt – et eksempel alle linjer burde følge. Det vinner både mannlige og kvinnelige studenter på. (Og om jobben med å perfeksjonere mappa di virker utmattende, vit dette; Den investeringen casher du inn når du signerer ansettelsespapirene. Som fast ansatt designer trenger du ikke lenger falby deg selv, det finnes egne stillinger for det.)

Det finnes altså lys i tunnelen når Linnemann skal peppe designstudentene på Westerdals. Men tall fra 2015 er for gammelt nytt. Derfor vil vi avslutte med en sterk oppfordring til Grafill, og Kreativt Forum med dem, til å gjennomføre årlige undersøkelser for stilling og kjønn, og hvorfor ikke også lønn? Nøytral, transparent statistikk vil vise hele bransjen hvor langt foran i skoa vi faktisk er med tanke på like muligheter. Med sammenlignbare tall er det også enklere å jobbe for utjevning – og glede seg over en forhåpentlig positiv utvikling. Og om ikke annet gir det jentene et bunnsolid argument når de skal be om mer penger for arbeidet de legger ned som en del av teamet. Edit: ikke mer, men like mye.

Benedikte Kluge er styremedlem i She Creatives